NØLER:  Inkorporering av kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven er den viktigste likestillingssaken siden abortloven og likestillingsloven, skriver Anne Hellum. Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
NØLER: Inkorporering av kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven er den viktigste likestillingssaken siden abortloven og likestillingsloven, skriver Anne Hellum. Foto: Sara Johannessen / SCANPIXVis mer

Avskaff kjønnshierarkiet

- Det er komplett uforståelig at den rødgrønne regjeringen fortsatt nøler med å inkorporere FNs kvinnekonvensjon, skriver Anne Hellum.

Saken om inkorporering av kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven er den viktigste likestillingssaken som har vært oppe siden vedtakelsen av abortloven og likestillingsloven for tretti år siden. Vedtakelsen av likestillingsloven i 1978, et år før FNs kvinnekonvensjon gikk gjennom FNs generalforsamling, gjorde Norge til et likestillingspolitisk foregangsland. Fordi Norges ratifikasjon av kvinnekonvensjonen i 1981 verken er fulgt opp gjennom grunnlovsvern eller er inkorporasjon i menneskerettsloven, på linje med andre sentrale FN-konvensjoner, har likestillingsprinsippets status blitt svekket. Prosessen med å inkorporere menneskerettighetene i norsk rett har resultert i et menneskerettslig kjønnshierarki med kvinnekonvensjonen parkert i likestillingsloven uten forrang.

Hva er forsvaret for denne kjønnshierarkiske rettsorden? Det er det vanskelig å finne ut av, fordi de politiske prosessene i spørsmålet om kvinnekonvensjonens status har vært ekstremt lukkede. Drakampene har stort sett foregått på bakrommet.

I enkelte fora hevdes det tidvis at kvinnekonvensjonen er uten betydning fordi de viktige konvensjonene, den europeiske menneskerettighetskonvensjon og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, allerede forbyr kjønnsdiskriminering. Kvinnekonvensjonen er imidlertid ikke smør på flesk, men har selvstendig betydning på en rekke viktige punkter.

Den har for det første et videre virkeområde enn diskrimineringsvernet i likestillingsloven, EØS-retten og andre konvensjoner. Den gjelder på alle livs- og rettsområder og unntar verken religion eller familieliv. Med økende religiøs pluralisme

og krav om autonomi for religiøse institusjoner er inkorporering med forrang en høyst tiltrengt markering av at kvinners rett til likestilling skal ha samme beskyttelse som rett til religionsfrihet og privatliv.

For det andre forbyr kvinnekonvensjonen diskriminering av kvinner, ikke kjønnsdiskriminering som de andre instrumentene. Dette gjør

den til en uunnværlig sikkerhetsventil når kjønnsnøytral lovgivning fører til diskriminering fordi ulikheter og maktforskjeller mellom kvinner og menn blir oversett. Regjeringens kjønnsnøytrale forslag om lovfesting av krisesentrene, som ble sendt ut på høring i vår, er et ferskt eksempel på denne høyst aktuelle problematikken. Forslaget som i sin kjønnsnøytrale iver foreslo å gi menn en lovfestet adgang til krisesentrene var i strid mot kvinnekonvensjonen som ser krisesentre av og for kvinner som en del av diskriminerings- og integritetsvernet. Hittil har det vært stille om innfrielsen av dette Soria Moria-løftet også. Kanskje ligger det også fortsatt «på vent», på samme måte som det krystallkllare løftet om å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven?

Menneskerettslovens kjønnshierarki har av og til blitt forsvart med at nok en forrangsbestemmelse vil gi den nasjonale sjølråderetten det endelige dødsstøtet. Ifølge dette synspunktet må det spesifikke vernet mot diskriminering av kvinner underordnes andre hensyn, som enkelte mener er mer generelle og overgripende. Regjeringsadvokatens synspunkt i forhold til det norske menneskerettighetsregimet ser ut til å være nettopp dette: forrangsbestemmelser rettsliggjør politikken og undergraver det nasjonale demokratiet. Ett sted må grensen gå – og det blir da, slik regjeringsadvokaten ser det, ved kvinnekonvensjonen. Å inkorporere noen konvensjoner med forrang og andre uten skaper imidlertid et kjønnsgradert rettsvern som strider mot menneskerettighetenes udelelighetsprinsipp. Hittil er det heller ikke gitt noen som helst systematisk begrunnelse for hvorfor det er større problemer med å gi kvinnekonvensjonen forrang enn andre inkorporerte konvensjoner.

Det er komplett uforståelig at den rødgrønne regjeringen fortsatt nøler medå innfri Soria Moria-løftet. Da kvinnekonvensjonen var oppe i Stortinget i 1999 og 2005 stemte de rødgrønne begge ganger for inkorporasjon i menneskerettsloven, første gang i regjeringsposisjon og annen gang i opposisjon. Saken er grundig utredet gjennom to høringsnotater. Justisdepartementets høringsnotat fra 2008 konkluderer klart med at kvinnekonvensjonen bør inkorporeres i menneskerettsloven. Alle høringsuttalelser er, med unntak av regjeringsadvokaten, positive til dette forslaget. Regjeringsadvokaten bringer ingen nye argumenter til torgs, men repeterer bare gamle innvendinger. Om regjeringen etter dette gir denne ene høringsinstansen politisk gjennomslag, mener jeg vi har vi

et demokratiproblem. Hvem er det egentlig som styrer Norge? Er det regjeringsadvokaten eller den rødgrønne regjeringen?

Om regjeringen ikke innfrir dette løftet forspiller den sin legitimitet i likestillingsspørsmål, både i Norge og internasjonalt. Regjeringen kan heller ikke fortsette å bruke kvinnekomiteens anbefalinger som grunnlag for dialog med stater i Sør om kvinnerettet bistand, samtidig som den motsetter seg kvinnekomiteens anbefalinger i norsk sammenheng, om å inkorporere kvinnekonvensjonen med forrang. Vi er vant til at udemokratiske nasjonalistledere i Sør framstiller kvinnekonvensjonen som et fremmedelement i strid med nasjonal rettskultur. At denne formen for nasjonalistisk argumentasjon nå slår inn i norsk likestillingspolitikk er urovekkende.

I en globalisert verden hvor økonomisk, teknisk og religiøs regulering unndrar seg nasjonal lovgivning, er menneskerettighetene en nødvendig og demokratisk forlengelse av individets rettsvern. Likestilling er ikke et rettskulturelt fremmedelement, men en grunnverdi som norske styresmakter gjennom langsiktig og vedvarende innsats i FN har bidratt til å internasjonalisere. Tiden er nå inne for å gjøre de kvinnerettigheter Norge har fremmet internasjonalt fullt ut gjeldende for norske kvinner