Avskjed med opprørsk prins

- Ballett skal være godt teater! Ingen kommer unna det, selv om mange gjerne vil. Det øyeblikk dans er dårlig teater, blir det kjedelig og likegyldig. Ketil Gudim nøler ikke med sin avskjedshilsen. Fredag er det takk og farvel til Nasjonalballettens førstedanser etter 20 år. I Operaen har han vært alt fra prins til Solan Gundersen, og alltid opprører. Ingen har bedt ham komme tilbake.

- Det stemmer nok det at jeg er opprørsk, sier Ketil Gudim med et stort smil, en opplagt ertelysten pensjonist helt på spranget til å bli en fri mann på 42 år. - Jeg hadde planer om en utbrytergruppe, et slags Torshovteater for Nasjonalballetten, lage noe danserne selv kunne styre og stå for, ikke bli kommandert til, et lite danseteater som kunne få opp engasjementet i direkte kontakt med publikum. Det gikk ikke. Fri flyt skulle det være mellom Nasjonalballetten hvor vi lever 24 timer i døgnet på Prøvesalen, de frie gruppene f.eks. på Black Box og det moderne kompaniet Nye Carte Blanche, ikke vanntette skott som nå. Men for en ballettdanser er det ikke vanskelig å være opprører. Det er bare å spørre «Hvorfor?».

- Får du svar noen gang?

- Nei. Bare en lett hoderysten, for kjære, i «Svanesjøen», «Don Quixote», «En midtsommernattsdrøm» eller hva det nå kan være, så bare er det sånn, for sånn har det jo alltid vært. Men koreografen Glenn Tetley, han hadde alltid et svar.

- Kanskje det var derfor du ble så god som Ariel i Tetleys «Stormen»?

- Jeg skulle i hvert fall gjerne se den skuespiller på Nationaltheatret og andre steder som hadde slått seg til ro med verken å få svar fra instruktøren, dramatikeren eller sjefen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men har det ikke alltid vært sånn? I det store utland het det «Dancers must not think».

- «...only jump!» Sånt kan det umulig bli godt teater av. Det må være tid, rom og plass til å spørre «Hvorfor?» og «Hvorfor ikke?». Dans er scenekunst, det viktigste er kontakten med publikum. Selv har jeg alltid slitt teknisk, det har hindret meg, jeg begynte vel å trene for seint. Jeg var 14 år og bodde i Sarpsborg, først da jeg kom til Oslo som 17-åring, begynte det å skje noe. Men det viktigste er tross alt ikke om man gjør fem piruetter, men at både du selv og publikum har glede av de fire! Samtidig skal man jo være en del av kompaniet og inngå i helheten, det jeg mener er at det tekniske og det kunstneriske uttrykket bør gå hånd i hånd. Se på pionerene, de som la grunnlaget for Nasjonalballetten og norsk dansekunst, hvor kom de fra da Operaen startet for 40 år siden? Fra operetter, revyer, musikaler, fra teatret, ikke rart de var sterke personligheter.

- Som måtte slåss mot et hav av uvitenhet og fordommer. Hva slags reaksjoner får Ketil Gudim når han presenteres som klassisk ballettdanser?

- Enten er folk interessert og vil høre om yrket, eller så forter de seg å snakke om noe annet. Jeg er også blitt mobbet, men jeg vil heller sette kreftene inn på å kommunisere med publikum. Og så gleder jeg meg til både å undervise og bli kunstnerisk leder ved Ellen Mathisens ballettskole i Tønsberg.

Det er viktig å forberede elevene tidlig på hvilke beinharde krav som stilles til en danser både fysisk og psykisk. Når jeg treffer gutter som vil danse og trene ballett, fokuserer jeg alltid på det fysiske, maskuline uttrykket. Forsøker å få dem bort fra å etterlikne jentene og til å oppdage og utvikle sitt eget. På scenen er det jo spenningen mellom kjønnene som skaper drama, ja, ikke bare mellom mann og kvinne, selvfølgelig, men selve sitringen mellom mennesker. Får du ikke det til, men blir en maskin som snurrer rundt på kommando, mister du det essensielle. Det var herlig å være med i en musikal etter tre svære klassiske hovedroller på rappen, og stort å få en talerolle på Riksteatret. Som danser har du kort tid på deg, tjue år høyden. Jeg er rastløs.

- Og nå er det slutt. Slutter en danser noen gang å være danser?

- Avskjedsforestillingen er et definitivt brudd med Nasjonalballetten, etter tjue år har jeg lyst til å sette strek nå. Jeg har mange nye planer også om teater, jeg skal flytte og jeg skal gifte meg, absolutt uten Mendelssohns brudevals, og jeg har et sorgarbeid som skal gjøres. Klassisk ballett er min store kjærlighet. Men det viktigste er gleden ved å stå på scenen. Jeg kommer gjerne tilbake til Operaen om noen år, men da som meg selv. En kunstner som står på egne bein.

- Noen som har spurt deg?

- Nei, sier Ketil Gudim. - Nei, i hvert fall ikke ennå, legger han til og ler.

Ketil Gudim
Ketil Gudim