Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Avskjedsturné» er et relativt begrep

Vi lar de pompøse nekrologformuleringene ligge: a-ha vil komme tilbake.

LEGGER OPP? En dag vil comebacksuget være uimotståelig, skriver Dagbladets Sven Ove Bakke. Foto: Berit Roald / SCANPIX .
LEGGER OPP? En dag vil comebacksuget være uimotståelig, skriver Dagbladets Sven Ove Bakke. Foto: Berit Roald / SCANPIX . Vis mer

|||Det er en dårlig bevart hemmelighet at aviser og tv-kanaler holder seg med forhåndsproduserte nekrologer.

Hvis noe norsk band er kvalifisert for en slik tvilsom ære, så er det a-ha — et band med så sterke personligheter og et så høyt internt konfliktnivå at det strengt tatt er oppsiktsvekkende at det har tatt dem over 25 år å oppløse seg selv.

Men i denne skribents dokumentmappe fantes det ikke noe ferdigskrevet minneord over norsk pops største og fremste eksportartikkel.

Det var lite som ytre sett indikerte noe sånt, under to uker før gruppa sparker i gang en konsertturné med stoppesteder i noen av Tyskland og Englands største innendørsarenaer.

Årets album «Foot of the Mountain» — hvor gruppa framsto som musikalsk revitalisert gjennom å forsone seg med sin 80-tallsfortid — står igjen som den beste plata de har satt navnet sitt på i dette tiåret.

Men bak bandets «gi seg på topp»-fasade ligger det trolig også skjult en skuffelse over at albumet likevel ikke ble den foten i døra til for eksempel det engelske markedet som man hadde ønsket. En pen radiostart for «Foot Of The Mountain» ga ingen langvarig uttelling.

Amerikanske platekjøpere kunne ikke brydd seg mindre. Og selv i et trofast marked som Tyskland, er det Marit Larsen som har vært det dominerende norske navnet denne høsten.

Kontinental suksess og megastatus i Sør-Amerika er kanskje det som betaler for speltbrød og smør på bordet i a-ha-leiren, men det er nettopp begjæret etter å oppfylle de popromantiske suksesskriteriene som det amerikanske og britiske markedet representerer, som er grunnen til at gruppas indre flamme har fortsatt å brenne i alle disse åra.

Så kan man selvsagt spekulere i de eventuelle markedsmessige vurderingene som ligger til grunn for å varsle oppbruddet et drøyt år før det faktisk inntreffer.

Kanskje oppleves det også som å lette samvittigheten en gang for alle for et band med notoriske samarbeidsproblemer. Et siste reis hvor oppdemmet frustrasjon kan omdannes til frigjørende energi, a-ha foran fulle hus for å sette avtrykk en siste gang. Det er lov å håpe.

Man skal heller ikke glemme at a-ha har vært borte i lange perioder før. Til tross for egoenes gnissel, har det syntes vrient for Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy å legge a-ha helt bak seg.

Musikkbransjen er dessuten skrudd sammen slik at et godt timet comeback eller en etterlengtet gjenforening prises så høyt at det omtrent bare er Abba som har råd til å la være.

Det skal tradisjonelt ikke så mange floppende soloplater til før selv en så ustø organisatorisk enhet som a-ha føles som en trygg havn å vende tilbake til.

Derfor lar vi i første omgang den svarte sørgeranden og de pompøse nekrologformuleringene ligge.

«Avskjedsturné» er et relativt begrep, kall det gjerne kreativ bokføring.

En dag vil comebacksuget være uimotståelig.

Det kan ta fem år, det kan ta ti år, men innen den tid vil a-ha komme tilbake. Vær du sikker.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media