Avskyelig antimodernisme

«Det har vært sagt og skrevet mye om Adolf Hitlers forfølgelse av den moderne kunst - Entartete Kunst - og det har bidratt til å forlenge myten om modernismens martyrium. Men nazistene var de rene dilettanter i forhold til de moderne esteter. Bak Hitlers angrep på den moderne kunsten lå neppe annet enn en småborgers hevngjerrighet. Hans fysiske tilintetgjørelse av bilder fikk begrensete konsekvenser i forhold til den systematiske utryddelse av humanistisk erfaring og meningsbærende tenkning som har funnet sted i kjølvannet av modernismens kunstestetikk. Dersom Hitler hadde forstått hvilke muligheter for maktutøvelse som lå i den modernistiske estetikk, ville han utvilsomt ha handlet annerledes.»

DETTE STÅR Å

lese i den nyutgitte boka «Per Ung» (Labyrinth Press). Under tittelen «Kunsten tilbake til det menneskelige» bagatelliserer Bjørn Li det svarteste kapittelet i 1900-tallet kunsthistorie på denne måten. Utsagnet er ikke et misforstått uttrykk for aktuell ironi, idet ironisk distanse er et annet ankepunkt fra Li mot «moderne esteter».

Man kan si om Li med den østerrikske antinazisten Karl Kraus: «Et slikt sitat trenger ingen kommentar, fordi det blottstiller seg selv.» Men Hitlers kamp mot den moderne kunsten rommet mye mer enn «en småborgers hevngjerrighet». Hans angrep på modernismen til fordel for en kunst basert på «den tyske rases tradisjon» forteller i klartekst at dette var ledd i en politisk strategi. Den fikk også et omfangsrikt byråkrati, etter Hitlers tale under partidagene i Nürnberg i 1934.

Uttrykket Entartete «Kunst» (degenerert «kunst») har røtter i rasistisk biologi. Det var også tittelen på en rad utstillinger som nazistene iscenesatte fra 1935, med konfiskert kunst fra tyske museer. Modernistiske arbeider ble satt opp mot tegninger av sinnslidende og fotografier av mennesker med fysiske og mentale men. Slik ble modernismen «forklart» som sykelige avvik fra en «sunn» sivilisasjon.

UTSTILLINGENE VAR en anvisning og en advarsel , som ble fulgt av yrkesforbud . Det billedmessige «bunnfallet» (Goebbels) som ikke var uthengt til spott og spe, forsvant eller ble ødelagt. En rad kunstnere fant det best å forsvinne fra Tyskland, mens mange flere gikk inn i år av angstfylt indre eksil. Atter andre havnet i fengsel, og noen ble brent.

En av de sistnevnte var Otto Freundlich, som ble «beæret» med å komme på omslaget av katalogen til den største utstillingen av Entartete «Kunst» . Han ble tatt av Francos folk i Pyreneene i 1940, etter at Picasso og andre kolleger hadde fått eksilkunstneren ut av en fransk interneringsleir. Glassmaleriene i Chartres-katedralen var en del av den «humanistiske erfaring» som Freundlich bygde sine utopiske abstraksjoner på. På hans siste, lille bilde fra 1943 - malt i konsentrasjonsleiren Majdanek like før han ble systematisk utryddet 9. mars 1943 - åpner det seg et mørkt felt i fargene. En inngang til intetheten som har gitt innsikt om hva som også kan ligge i kjølvannet av modernismens kunstestetikk - en innsikt som åpenbart har gått Bjørn Li hus forbi.