Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Avskyelig suksess

Strålende ekkelt: Et bilde av Norge til å få i halsen - på tvers.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Les også Dogmeteater uten filter

Et lite stykke Norge: fire matelskere som har sperret seg inne i et rom der de spiser, fråtser, spyr, promper, runker og knuller seg til døde. Alt til like vakker korsang.

Det Norske Teatrets nye teater i teatret, «Utan filter», legger ikke akkurat fingrene imellom i sin første premiere på prøvesalen.

Det starter så lekkert, så teaterlekkert: et tomt scenerom med lysekrone i taket, der fire skuespillere - alle bruker sine egne navn på scenen - langsomt spiller opp til etegilde.

Det er duer og kalv, det er lunsj, frokost og aftens: All mat er tørklær som langsomt får magene til å svulme. Vinen er olje fra Nordsjøen - framstilt som et oljefat fullt av penger - penger som fyller glassene og livene til oss som er innenfor. Innesperret er vi, i et evig fråtsemåltid inspirert av glansede kokebøker.

Feinschmeckerteater

Og som det fungerer. Bildebruken - det gjennomførte bildet på vår velstand som mat, mat og mer mat - der kjærligheten er redusert til onanering med kjøkkenmaskinen, holder så det velter seg i magen.

«Å eg veit meg eit land» synger ensemblet - og vi skjønner alle hva som menes: Vi estetiserer oss vekk, fråtser oss i senk og stenger alt vi ikke makter å svelge, ute.

Samtidig velter motforestillingen opp: Er ikke dette farlig nær det samme som kritiseres? En Rolls-Royce-revy, feinschmeckerteater for oss som er for matleie til å le av Chateau Noir og Neuf? Ironien er selvsagt på vår bekostning, der vi nipper til vinen fra scenens bar, men er ikke dette bare flere lekkerbiskener fra buffeten? For å vri på Woody Allen: Her er maten god og porsjonene for store.

Men svaret er nei, for her stopper man ikke ved teater-elegansen. De går lenger ned. Her får vi det rett i trynet og på tvers i halsen. Det elegante blir grotesk, det estetiske motbydelig. Alt blir avskyelig. Da blir det viktig, hardt teater.

Kvalmende sant

Etter som bulimikeren (Marianne Krogh) spyr seg slank, den tilsynelatende kjærlighetssøkende (Gard Eidsvold) perverterer sin seksualitet til stadig nye dybder, mens den loddselgende inntrenger (Ingrid Jørgensen) roter seg inn og ut av groteske ikke-forhold, mens de alle gulper ned og trombonepromper ut, stopper latteren. For makter man å svelge formen, fortelles vi noe vi bør høre. Det blir kvalmende, grotesk og sant.

Manuset er Yngve Sundvors, klart formet etter Marco Ferreris film «Etegildet», supplert av sanger, kokeboktekster og referanser. Regien er også Sundvors, med dyktig bruk av rom og bilder. Karakterene til rollene er svakere tegnet - de er mer bilder på noe enn av noen. Men skuespillerprestasjonene er store - Reidar Sørensens og Øyvin Bervens storspisere er simpelthen kompromissløse, og de matte, ømme og patetiske forsikringene skuespillerne mellom om hvor deilig alt smaker, er ubetalelige.

Dette er, for å si det mildt, ikke et måltid for alle. Men som angrep på vårt lukkede, mette Norge er det nettopp det en satire bør være: en ørefik, ikke en pekefinger.

Hele Norges coronakart