Avslørende lønnsnivå

Ingress

Meninger

At DNB-sjef Rune Bjerke har en årlig godtgjørelse på over sju millioner kroner, inklusive bonuser, overrasker ikke. Likevel er nyheten om dette pinlig, forstyrrende og avslørende. Mens partene i det pågående lønnsoppgjøret viser moderasjon av hensyn til norsk økonomi, er Bjerkes lønn eksempel på det motsatte. Det vekker harme blant folk som har alminnelige lønninger og som strever med å få endene til å møtes. At Bjerke ikke er den mest groteske i klassen, er knapt formildende. Med tidligere tillitsverv for Ap og med nære bånd til partiledelsen er han åpenbart varsom med å la styret øke hans totale godtgjørelser for raskt. Ifølge hans informasjonsdirektør Even Westerveld er Bjerke «dårlig betalt» sammenliknet med andre toppsjefer og andre banksjefer. Men han har til salt i maten.

Problemet med slike sammenlikninger er at de forteller mer om mentaliteten på toppen av norsk næringsliv enn om hva som er riktig lønn for toppstillinger. Statsminister Erna Solberg har eksempelvis bare en brøkdel av dette i årslønn. Ifølge Stortingets lønnskommisjons siste satser ligger statsministerens lønn i underkant av 1,5 millioner kroner. Den viktigste stillingen i landet er altså verdsatt til en femtedel av DNB-sjefens. Vår anbefaling er ikke at den politiske elite skal følge etter. Det vil rokke ved den norske samfunnsmodellen. Snarere bør de årlige avsløringer av næringslivslederes lønnsnivå minne oss om hvilken pris vi må betale som samfunn hvis eliten etablerer seg i en egen klasse, med et eget forbruksmønster, egen kultur og språk.

For ikke lenge siden oppfordret Bjerke til et «spleiselag» mellom eiere, lånekunder og ansatte, for at banken skulle klare økte kapitalkrav fra myndighetene. Spleiselaget gjelder åpenbart ikke ledelsen. Bankkundene, derimot, betaler en høy pris ved at rentemarginen er skyhøy. Dersom bankene hadde beholdt en normal margin på sine utlån sammenliknet med Norges Banks styringsrente, skulle boliglånene vært minst ett prosentpoeng lavere. Det hadde imidlertid ført til ytterligere press på boligprisene. Slik sett virker høye rentemarginer dempende på prisveksten. Men de fyller også bankenes og banksjefenes lommer. De store bankenes resultater har vært usedvanlig gode de siste kvartalene. Ikke minst takket være kundenes betalingsvilje og manglende opprørstrang.

Det er et sammenfall i tid mellom framleggelsen av store selskapers årsberetninger og innledningen til de årlige lønnsoppgjør. På dette tidspunktet blir kontrastene synlige. Det bør få de klokeste på toppen til å holde igjen.