Avslører havets hemmeligheter

Den norske handelsflåten hører etter tradisjonen til vår felles stolthet, vår «ære og makt». To nylig utkomne bøker viser at den samme handelsflåtens verdensomspennende nett av folk og skip har gitt grunnlag også for dunkle virksomheter, for spionasje og terrorisme.

Norske sjøfolk var i 1930-årene kommunistiske sabotører i Stalins tjeneste, men også agenter og fotografer for den offisielle etterretning etter 1945, koplet til britiske og amerikanske tjenester. Uttrykket «Norge på havet» får unektelig en litt annen mening med denne innsikt.

Lars Borgersrud følger i sin bok Ernst Wollwebers sabotasjeorganisasjon fra 1930-åra, som ble bygd opp fra Moskva for å sende tyske skip til bunns ved kai eller i åpen sjø. En del er kjent fra før om denne merkelige Oslo-ledete organisasjonen og dens forgreninger til havner i mange land.

Ved hjelp av tyske og svenske politikilder vinner Borgersrud nå betydelig bedre oversikt. Det viser seg at Wollwebers hensynsløse kamp for kommunismen etter noen år ble nesten fullstendig nøytralisert av politiet.

Forlenget liv

Men den fikk et forlenget liv inn i krigstida, da Wollwebers norske agent Asbjørn Sunde fra Karmøy påtok seg - stadig etter direktiv fra Moskva - å fortsette sabotasjen på landjorda i Norge.

Sunde bygde opp et sabotasjeapparat vesentlig av sjøgutter med krigserfaring fra Spania - nesten alle norske frivillige på republikkens side var sjøfolk. Og de var effektive: Fra sommeren 1941 smalt det fort vekk i jerbanelegemer og fabrikker på Østlandet, oftest på tvers av Milorgs opplegg. Med Gestapo i hælene drev Sunde sine folk til randen av utslettelse, med en hensynsløshet som ingen vanlige motstandsorganisasjoner kunne praktisere. I 1944 fikk han ordre fra Moskva om å nedlegge organisasjonen, sannsynligvis av storpolitiske grunner, for Norge var ikke lenger så interessant sett fra Moskva. Hva han foretok seg det siste krigsåret, er uklart. Men i 1947 utga han den forrykende spennende, på én gang villedende og avslørende krigsfortellingen «Menn i mørket».

I 1954 ble han arrestert av norsk politi og dømt for spionasje til fordel for Sovjet - med urette, mener Borgersrud, uten at han ennå kan belegge denne påstanden.

Hele dette veldige og intrikate stoffet foldes ut med stor lojalitet overfor hovedpersonene. Både Wollweber og Sunde drev ifølge Borgersud prisverdig virksomhet, ja, edel og selvoppofrende antifascisme fra først til sist. Biografiske detaljer utelates. Kvinner og alkohol, som kildematerialet ellers er rikt på, holdes utenfor. Dette er krigshistorie, barsk og nøktern. Her skal reises et minnesmerke hvor handlingene taler for seg.

Kriminell

Leseren må da på egen hånd slutte seg til at det Wollweber-gruppen drev, egentlig var kriminell virksomhet i strid med norsk utenrikspolitikk.

Bankrøveriene, likvidasjonene og sabotasjen under krigen var heller ikke motivert av nasjonal samvittighet, som Sunde påsto, men av lojalitet til Stalin og Sovjetunionen. Sunde var simpelthen styrt og betalt av Direktoratet for spesielle operasjoner i Kreml, i lange perioder underlagt den seinere general Pavel Sudoplatov. Den som kjenner Sudoplatovs memoarer, som kom på norsk i 1994, vil lettere forstå hva slags virksomhet vår angivelige norske motstandshelt var del av: en topphemmelig, profesjonell sovjetisk undergrunnsvirksomhet, mer subversiv enn noen vestlig antikommunist kunne forestille seg. Like fullt blir Asbjørn Sunde den dag i dag tatt i forsvar som patriot av den norske motstandsbevegelsen, ja, hyllet av norske aviser.

Og altså av Lars Borgersrud. Men så er det slik i historieforskningen at et arbeids verdi ikke avhenger av forfatterens ideologi. Det hviler på hans dyktighet i kildebehandlingen og framleggelsen av stoffet. Og her scorer Borgersrud høyt, gledelig høyt. Hans bok er i mangt og mye en milepæl i norsk motstandsforskning. Den går omhyggelig detaljert ned på individnivå i hendingene. Den er skånselløst åpen overfor informantene og de som «sprakk» under forhør, dessuten heldekkende og fullstendig i hva den tar med av opplysninger - så langt disse da finnes. Fullstendigheten gjør faktisk boka til noe av en gullgruve - skjønt vanskelig å finne fram i, i detaljenes mylder. Fyldig register, nøyaktig tidstabell og andre oversikter hjelper.

Boka gir i alt sitt stoff mye nytt, blant annet at «panikkdagen» i Oslo 10. april 1940 skyldtes Wollweber! Men først og fremst gir den enkelthetene, operasjonsmåten, det helt konkrete i den kommunistiske undergrunnsbevegelsens bisarre metodikk.

Kildeinnsats

Det sier seg selv at Borgersrud deler sabotørenes egen oppfatning av virksomhetenes verdi. Han mener at smellene i skinnegangen var til stor hindring for tyskerne, og «nødvendig» for at motstandsbevegelsen skulle kunne utrette noe i det hele tatt. Men for å si noe sikkert om dette, må det nok et mer systematisk materiale til enn selv Borgersrud har samlet.

Det kommer vel. Med denne forfatterens iherdige kildeinnsats har vi grunn til å vente oss mer. Kanskje også en reell diskusjon av forhenværende sjømann Sundes innsats som Sovjet-spion etter 1945?

Spionasje fra norske skip spiller en stor rolle også i oppbyggingen av den offisielle norske etterretningstjenesten etter 1945, som Olav Riste og Arnfinn Moland forteller om i sin bok «Strengt hemmelig». De to forfatterne fikk som kjent i offisielt oppdrag å beskrive E-tjenesten etter alle avsløringene i begynnelsen av 1990-åra. De havnet i ulykkelig konkurranse med Lund-kommisjonen, men har løst dette ved simpelthen å skrive en annen historie enn den kommisjonen har gitt.

Riste og Moland ser bort fra alle tvilsomme og pinlige sider ved den militære etterretningen etter 1945. De konsentrerer seg om det positive bidrag som norske installasjoner og agenter har gitt i retning av å samle opplysninger om den sovjetiske styrkeoppbyggingen siden slutten av andre verdenskrig.

Ryddig og oversiktlig greier de ut om de forskjellige former for innhenting av informasjoner, og om hvordan virksomheten ble organisert og administrert.

Det var ikke noe lite bidrag nordmennene kunne gi, viser det seg. Forfatterne leverer et håndfast bevis for hva norsk militær etterretning betød for USA og for de mottiltak USA etter hvert kunne sette inn mot Sovjets ubåter og raketter.

Arbeidet gratis

Beviset var flommen av ressurser som strømmet fra Pentagon til oberst Evang. Den norske E-sjefen - ironisk nok bror av den innbitte forsvarsmotstander Karl Evang - ble med alle disse dollar i stand til å bygge ut staben fra et minimum i etterkrigsåra til om lag ett tusen fast lønnede tjenestemenn i 1965. En fantastisk vekst - og helt hemmelig. Stortingsrepresentantene visste ingen ting om dette svære militære apparatet, en etat for seg selv i staten. Bare forsvarskomiteens formann ble informert.

Sjøfolkene arbeidet til å begynne med gratis.

De fotograferte og registrerte sovjetiske installasjoner og fartøyer overalt hvor de kom, uten særskilt godtgjørelse. Amerikanerne ble begeistret for informasjonene.

Sjømannsagentene kunne derfor fra 1955 betales for innsatsen - ganske godt, til og med. Spionnettet som handelsflåten vevde, ble da også ledet av norsk etterretnings største talent etter 1945, marineoffiseren Alf Martens Meyer. Meyer var en krumtapp i Evangs raskt voksende apparat. Han sto for utviklingen av en rekke E-oppdrag, og er den som nevnes aller oftest i Riste og Molands bok.

Skipsspionasjen reiste imidlertid et problem for den samme Martens. Hvordan skulle man i hemmelighet finne ut hvilke norske skip som hadde fraktoppdrag i og for Sovjet? Det var jo derfra agentene måtte rekrutteres.

Lekkasjer

Løsningen ble å avlytte de sovjetiske skips- og fraktkontorenes telefonlinjer i Oslo for å registrere hvilke norske fartøyer som ble kontrahert hvor. For dette formål installerte E-tjenesten seg i en stor tyskerbunker under Ruseløkka, som ble stappet med avlyttingsutstyr og båndspillere. Mange medarbeidere ble involvert, også folk fra politiet.

Dette ble fatalt. Hemmeligheter fra bunkeren sivet ut. Lekkasjene vokste i betydning. Til sist ble de til en svær skandale med påstander om omfangsrik overvåking av sivile, ja, militær infiltrasjon i politikken. Vi fikk Lund-kommisjonen, som ryddet opp i dette.

Lund-rapporten må leses parallelt med Riste og Moland om man vil ha med den delen av historien om E-tjenesten som har slått ned i Norge. Dessuten behandler Lund-kommisjonen mye grundigere enn de to E-tjenesten forut for 1945, Stay Behind og en del andre emner som den offisielle historien tar lett på.

I likhet med Borgersruds bok gir «Strengt hemmelig» en særdeles nøktern framstilling. Bare et dusin av Evangs mange medarbeidere presenteres med fotografi, resten forblir unevnt. Biografiske data mangler helt. Personer skys, også slike som er blitt offentlig kjent, som Hans Otto Meyer eller Israel Krupp. Selv der hvor menneskene alene kan forklare de konkrete forhold, spilles personene ned. Motsetningen mellom Jens Chr. Hauge og O.C. Gundersen nevnes ikke. Andreas Andersens høyst spesielle rolle for de norske hemmelige tjenester streifes bare. Alene motsetningen mellom Evang og politimester Asbjørn Bryhn legges åpen, slik den toppet seg i Lygren-saken. Men den er jo så godt kjent fra før.

Skriver klart

Likevel må vi må være takknemlige for denne første, offisielle E-historien. De profesjonelle historikere skriver klart, trekker lange linjer, og setter den norske tjenesten inn i en internasjonal kontekst.

Omfanget av det offisielle etterretningsapparatet etter 1945, komplett med amerikanerne, lyttestasjonene, sjøfolkene og alt, er dermed bekreftet, beskrevet og behandlet med myndig hånd. Detaljene får komme siden, i seinere arbeider som vil måtte bygge både på dette og på Lund-kommisjonen. Både de hemmelige tjenestene ovenfra og den hemmelige kommunistiske undergravingen nedenfra har i alle fall fått en første egentlig historie.

Begge altså med sjøfolk i første rekke.