«Kohts bok»

Avslører kokainavhengighet

I sin nye bok forteller Christine Koht for første gang at livet i en periode var sterkt preget av kokain og piller.

AVSLØRER: Christine Koht kommer med flere avsløringer i sin nye bok. Video: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle fortelle om alt sammen. Mye av det jeg skal fortelle er flaut, jeg har skammet meg noe helt forferdelig. Og noe er hemmeligheter. Hemmeligheter vår familie ikke har snakket om.»

Denne uka gir Christine Koht ut boka «Kohts bok. Ti samtaler om livet og én om døden», ført i pennen av journalist Joachim Førsund. Utdraget over er hentet fra Gyldensdals omtale av boka.

I boka deler hun åpenhjertig om kreftdiagnosen. Men det er ikke den eneste sykdommen som har preget komikerens liv.

I boka avslører Koht også for første gang hun har vært avhengig av kokain og piller. Til Førsund forteller hun at hun i seinere tid har fått dypere forståelse for faren sin, som drakk tett, fordi hun har vært rusavhengig selv.

Christine Koht, Kirsten Koht og Pernille Rygg er orienter om at innholdet i boka omtales i Dagbladet.

Koht sier følgende til VG, på spørsmål om hun er sikker på om det var riktig å dele så mye.

- Sikker kan man aldri være. Men vi har tenkt grundig gjennom det, Pernille og jeg, og vi hadde veldig tillit til Joachim. Og Joachim og jeg er enige om dette, litt journalistisk – det er ikke noen vits i å gjøre sånt som dette hvis det ikke er konkret og direkte. Livet er ikke et foredrag, liksom.

- Piller og kokain

I boka skildrer Koht en vanskelig tid preget av uforutsigbarhet.

«Jeg brukte piller og kokain i to år, og Pernille var forvirret og redd hele tiden», skriver hun.

Foto: Lars Eivind Bones
Foto: Lars Eivind Bones Vis mer

Men slik var det ikke i begynnelsen. Koht beskriver en situasjon som gradvis ble vanskeligere og vanskeligere.

« … jeg kjenner igjen denne sykdommen. Hvor gøy og sosialt det var i starten. Jeg kjenner igjen denne sykdommen. Kongen på haugen, lissom. Den langsomme spiralen nedover, helt til bunns. Og hvor trist og ensomt det var på slutten, da jeg satt alene i en krok og rotet etter noe pulver nederst i vesken».

Rusen ble hun introdusert for gjennom venner, cirka 2005, forteller Koht i boka. Hun begynner å bruke kokain i helgene, og kjøper kokain for stadig høyere beløp. På et tidspunkt kjøper hun 10 gram, før hun tar en drosje til Chat Noir og holder forestilling.

På et tidspunkt går Koht til en lege med nakkesmerter. Legen gir henne en resept på medikamentet Rivotril.

Rivotril inneholder benzodiazepinet klonazepam, en sterkt vanedannende beroligende medisin. Etter hvert tar Koht stadig flere piller.

Ble innlagt

Seinere i boka beskrives det at Koht var manisk over en lengre periode, samtidig som hun var i fullt arbeid med TV-jobber, forestillinger og annet.

Samtidig hadde den psykiske helsen blitt dårligere - og rusmisbruket økte.

Det kulminerer i en sykehusinnleggelse ved Lovisenberg sykehus i 2011. Koht forteller psykiateren at de vil finne kokain i blodet hennes, samt beroligende medikamenter som Valium og Rivotril.

Kort tid etter at ringer Pernille Rygg til Kohts mor og forteller henne for første gang at datteren er rusavhengig.

Etter to uker skrives Koht ut, og innkalles etter hvert til poliklinisk behandling. Psykiateren hun møter konstaterer at det hun har opplevd er resultatet av en mani - et symptom på den psykiatriske sykdommen bipolar lidelse.

«Jeg tror knapt jeg har hatt en pasient som har vært mer manisk enn deg», skal psykiateren ha sagt, ifølge Koht.

I samtalen med Førsund er Koht tydelig på at diagnosen ikke definerer henne, og understreker at bipolar lidelse er noe hun har, ikke noe hun er.

Sprakk

Tiden etter at hun ble rusfri beskrives som vanskelig.

«Jeg savnet å jobbe, jeg savnet latteren fra publikum, jeg savnet kokain, og egentlig savnet jeg nok Pernille, også.»

Hun er rusfri en periode, men går på en sprekk etter en tid.

Det er først seinere at hun ender opp i rusbehandling på Alfasenteret i Vestfold. Hun får beroligende medisiner mot abstinensene og angsten.

Etter hvert deltar hun i gruppeterapi. I starten følte hun seg ikke veldig hjemme i gruppa.

«De var ganske skumle, de typene rundt meg: en bankraner, en torpedo med tatoveringer på halsen, en mager, gammel alkoholiker, en mann med syreskader i øyet. De liknet ikke på meg, akkurat, men samtidig var følelsen av fellesskap så sterk.»

Seinere har hun holdt seg rusfri, blant annet ved hjelp av støttegrupper, kommer det fram i boka.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer