Avslørt!

I ET OPPGJØR med min anmeldelse av John Careys «What Good are the Arts?», viser Bjørn Vassnes (14. september) at undertegnede er kulturelitist og slave av fransk teori.Men Vassnes hevder også at folk i AP og SV er blitt «forledet til å følge» kulturelitens kultur- og kunnskapspolitikk. Her må jeg protestere. Som kulturelitist er jeg slett ikke sikker på om jeg foreløpig har klart å forlede noen på venstresida, særlig ikke hva gjelder kunnskapspolitikken. Dertil synes jeg vi bør unne politikerne et visst ansvar for egne resonnementer og beslutninger. Videre påstår Vassnes at «eliten av \'kontinentalt orienterte\' teoretikere sitter og bestemmer hva som skal regnes som støtteverdig.» Igjen må jeg protestere. Først strever jeg med å få øye på denne hjemlige eliten. Dernest har jeg vondt for å se hvordan den skulle ha ansvar for å skille kulturklint fra kulturhvete. Ja, jeg trodde endatil at flere postmodernister - for jeg antar at det er dem Vassnes er ute etter - gjerne ser at forskjellene mellom høyt og lavt fjernes.Hvis man blir kulturelitist av å mene at det offentlige bør ha et særlig ansvar for den delen av kulturen som ikke kan leve av marked alene, skal jeg personlig klare å leve med betegnelsen.På mine tilmålte tegn valgte jeg å fokusere på det problematiske ved Careys slutninger. Det gjorde jeg, selv om jeg faktisk er enig med ham i mangt. Bokas svakheter var for store.Hva gjelder min bruk av det franske ordet plaisir, handlet det om engelsk-franske kulturforskjeller, og, ja nettopp, teoretisk sjargong. Litt lekent, altså. Unnskyld!