For noen år siden gikk spekulasjonene høyt om suksessforfatteren Elena Ferrantes egentlige identitet. Et slags journalistisk gravearbeid fant fram regnskapstall fra det knøttlille forlaget e/o, som foruten megasuksessen med Ferrante har gitt ut mest smal litteratur, bøker fra mange land, østeuropeiske, arabiske, tyrkiske, iranske, argentinske, indiske, karibiske og ungarske.
På listene deres er det flere bøker av den øst-tyske forfatteren Christa Wolf, flere av dem oversatt av Anita Raja. Og journalisten hadde funnet tall som viste at Raja hadde mottatt usedvanlig store summer fra e/o, summer som var flerfoldige ganger større enn noen oversettelser av Wolf, eller annet forlagsarbeid, skulle tilsi. Særlig i betraktning av de elendige honorarsatsene italienske oversettere lever med.
Allerede da Ferrante debuterte, i 1992, vakte anonymiteten oppsikt. Mange mente at det var et paradoks at en forfatter i en kjendisorientert offentlighet, som krever et ansikt og en opptreden på TV for å slå gjennom, ikke bare klarte å holde seg hemmelig, men også fikk stor suksess allerede med sin første roman.
Hemmelig forfatter avslørt
Ferrante begynte raskt – fra sitt hemmelighetsfulle hi – å kommentere sitt valg om anonymitet, og hun har stadig snakket om det. Ikke minst i den omfattende sakprosaboka «Frantumaglia», som kom på norsk i fjor. Der argumenterer hun godt for hva det betyr å stille seg i skyggen av sine litterære verker.
Når boka er ferdig tilhører den leseren, da skal ikke den faktiske forfatteren, med sitt ansikt, sin historie, sin familie og sine gode og mindre gode sider stjele oppmerksomhet fra teksten.
Det er et godt prinsipp, men slik er det likevel blitt. Med alle millionene av bøker som er solgt rundt omkring i verden, er jo dette prinsippet og denne skyggefulle personen – eller personene? – bak bøkene blitt noe som trekker mye oppmerksomhet. Kanskje det ikke stjeler oppmerksomhet fra tekstene, men at det har ført til en masse utenomsnakk, er iallfall sikkert.
Få samtaler om Ferrante klarer å vare i mange minutter før mysteriet kommer opp og overtar diskusjonen. Leserne elsker bøkene, og selv om mange bedyrer at de aksepterer anonymiteten og synes det er fint ikke å vite hvem dette faktiske mennesket – eller menneskene – er, så pipler nysgjerrigheten fram.
Boksvindelen som lurte alle
Bøkene er tette dramaer, med mange avstikkere inn i menneskelivets labyrinter, floker og knuste skår. Ferrante er i hele sitt forfatterskap usedvanlig dyktig til å framstille sammensuriet av tanker, innfall, spekulasjoner og digresjoner vår tankeverden engasjerer seg i, samtidig med at hun klarer å holde stø kurs gjennom handlingen.
I den siste romanen, «Dei vaksnes løgnaktige liv», anvender hun et armbånd som en gjennomgående rekvisitt, og alle assosiasjonene det vekker, samler stoffet og sikrer framdriften. På originalboka strekker to nakne armer seg på skrå over forsiden – den ene med armbånd, den andre uten.
Ferrante-serien: Fengslende
Du trenger ikke kjenne Napoli for å merke at også byen blir en ladet rekvisitt, i alle bøkene, slik det gjerne er i napolitansk litteratur. Måten hun framstiller byen på, er full av autensitet, uten å henfalle til heimstaddiktning.
Byens mange lag av nettopp labyrinter, floker og knuste skår, under og over jorda og like opp til himmel og helvete, er nettopp det kvernende maskineriet som speiles i bøkenes oppbygging og i hovedpersonenes tanker. Kanskje det er denne enheten mellom form og stoff på så mange plan, som løfter verket opp til noe mer enn bare fortellinger.
Noen år er gått siden identiteten ble «avslørt», men den ble aldri bekreftet, og heller ikke egentlig avkreftet. Ferrante holder sine kort tett til brystet, og har ikke behov for å si så mye mer om det. Hun snakker gjennom litteraturen.
Forlagets navn, «e/o», er italiensk for «og/eller». Vi må nok leve med at Elena Ferrante utenfor teksten er Anita Raja og/eller noen andre.
