Avsporing i galaksene

Regissør Luc Besson begynte arbeidet med «Det femte element» som 16-åring. Han har altså hatt rundt regnet 20 år til å fantasere fram alt tenkelig i lys-laser-tekno-science fiction-effekter. Resultatet er mildt sagt overveldende. Og så, da?

LA DET VÆRE SAGT at «Det femte element» er verdt å se for sine utrolige, futuristiske visjoner og kreasjoner - til den nette sum av 90 millioner dollar. Det er likevel ingen spesielt god film. Historien tar kort og fyndig til i Egypt, år 1914, hvor fire steiner som representerer elementene luft, vann, jord og ild hentes fra jorda av noen ubeskrivelige, hårete, fruktliknende vesener idet krigen truer. Klipp til New York i det 23. århundre, der Korben Dallas alias Bruce Willis kjører flygende drosje på et Manhattan vi forhåpentlig blir spart for. Et fantastisk syn, egentlig, et både gjenkjennelig og fullstendig absurd bilde av den berømte skyline.

Her bor folk i små bokser med alt nødvendig innen en armlengdes avstand, og på dette tidspunkt blir du knapt forbauset når et mystisk damemenneske iført tøyremser på vitale steder deiser ned i Korbens drosje og gir seg til å snakke kaudervelsk. Entré Leeloo alias Milla Jovovich. Hun er det femte element og representerer livet i den påfølgende kampen mot onde krefter som truer jorda fra rommet.

DET BLIR EN HELVETES TUR gjennom galaksene, der selve historien dessverre har gått seg vill i alle effektene. Besson har lagt både parodi og farse inn i filmen, men den er ikke morsom nok, slik han innbitt har satt seg fore å virkeliggjøre alle sine spektakulære syn på lerretet. Willis agerer nøyaktig som i «Die Hard»-filmene, bare litt mer halvhjertet, mens Gary Oldman virker noe malplassert som den avsindig utseendep onde Zorg. Samtlige iført kostymer signert Jean-Paul Gaultier, som har tatt sine aparte ideer enda et skritt lenger enn på catwalken i Paris. Nesten selvfølgelig at dette tok form i en 16-årings hode. «Det femte element» er en guttedrøm som sporet av.