Avsporing

Hvis målet er å skape irritasjon og kjedsomhet, så er «Avsporing» vellykket.

FILM: Uff, filmåret 2006 lover ikke godt - i hvert fall ikke hvis svenske Mikael Håfström og hans «Avsporing» setter standarden. Håfström, som tidligere står bak den svenske filmsuksessen «Ondskan», prøver seg på thrillersjangeren denne gangen og mislykkes til de grader. «Avsporing» er nemlig fullstendig ribbet for nerve og troverdighet, og isteden fylt med klisjeer og dårlig skuespill. Maken til makkverk skal du lete lenge etter, til tross for fine bilder og god kameraføring.Charles Schine (Clive Owen), en vanlig familiemann med et litt dødt ekteskap, møter ved en tilfeldighet Lucinda Harris (Jennifer Aniston) på morgentoget. Romantikk oppstår, og utroskapen er et faktum. Utrolig nok egentlig, for Aniston er særdeles platt som sexy forførerinne, og noen gnist skuespillerne imellom finnes ikke. Under selve utroskapsakten blir Schine ranet og Lucinda voldtatt av en psykopatisk inntrenger - som skjønner at det bedrives utroskap og som raskt begynner økonomisk utpressing. Det blir verre: Datteren til Schine er svært syk og trenger en livsviktig operasjon, en operasjon som koster mye penger. Det er penger Schine har spart i mange år, og som han nå gir til raneren. Hallo! Du var nesten utro, og i frykt for å bli avslørt gir du bort pengene som koster datteren din livet. Troverdig? Neppe. Representativt for resten av kalkunen? Dessverre. Drapene er mange, og det kryr av unødvendige bipersoner og dialoger uten mening. Og den overraskende avslutningen, som enhver sexy og psykologisk thriller selvfølgelig skal inneholde, er særdeles lite overraskende. Den er faktisk like selvfølgelig som at Jennifer Aniston aldri burde spilt annet enn søt venninne på tv. Hadde Clive Owens\' rollefigur Charles Schine gjort det eneste riktige og gått til politiet etter overfallet, så hadde filmen til Håfström vart den halvtimen den fortjener. Da hadde han spart publikum for halvannen time med unødvendighet.