KAN SES NÅ: Hannah Ryggens «Vi lever på en stjerne» (1958, på veggen) og Lotte Konow Lunds «66 minutter» (2013-2014). Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK
KAN SES NÅ: Hannah Ryggens «Vi lever på en stjerne» (1958, på veggen) og Lotte Konow Lunds «66 minutter» (2013-2014). Foto: Øystein Thorvaldsen/HOKVis mer

Avstanden til 22. juli

Et distansert og analytisk blikk på 22. juli og dens ideologiske premisser, reflektert i kunsten.

ANMELDELSE: Da det smalt 22. juli 2011, hang Hannah Ryggens billedvev «Vi lever på en stjerne» (1958) i Høyblokka, episenteret for den fysiske ødeleggelsen, og i ettertid et saklig og teknisk holdepunkt for samfunnets mentale minnearbeid og glemsel.

Den skadde billedveven er nå restaurert, men vitner om den sønderrivende opplevelsen gjennom en rift, et arr i tekstilen. Motivet er et par i kosmos som danner front mot nazisme og fascisme i Ryggens samtid.

DETTE VERKET INNGÅR i og danner et symbolsk utgangspunkt for utstillingen ved samme navn, som samler 18 samtidskunstnere, både norske og utenlandske.

15 arbeider er spesiallaget til utstillingen, sannsynligvis en utfordrende oppgave. Samtidskunsten har i mindre grad enn litteraturen kommentert 22. juli, og mange har sett fram til denne utstillingen.

Den er absolutt verdt å få med seg. Kuratorene Tone Hansen og Marit Paasche har tatt noen tydelige valg og styrt unna emosjonelle føringer, et terapeutisk sorgarbeid og massemorderens nærvær.

Den eventuelle frykten for en spekulativ psykologisering og illustrerende kunst er høyst forståelig.

KURATORENES POLITISKE vinkling, gjennom et fokus på normalitet og ytring som begreper, forsøker å veve 22. juli inn i en overordnet offentlig debatt, særlig om høyreekstreme og rasistiske tendenser.

Denne tematikken oppfattes imidlertid som vidtfavnende inntil det ufokuserte, selv om den ideelt sett burde diskuteres kontinuerlig. 22. juli synes i utstillingen å bli innfallsport til en strukturell debatt som i bunn og grunn kan sies å være basert på intern konsensus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som bakteppe er terrorhandlingen synlig til stede i flere verk. Jumana Mannas avstøpninger av bærende søyler i Høyblokka, som fortsatt står, viser til den solide strukturen i denne bevaringsverdige bygningen. Men ideologien fra slutten av 50-tallet fremstår også som en ruin.

Det historiske politiske monumentet behandles også av Per-Oskar Leu, som tar utgangspunkt i Nordahl Griegs teaterstykke «Nederlaget fra 1936», skrevet samme år som «Til ungdommen», som fikk en spesiell posisjon i den kollektive sorgprosessen.

I STORMEN: Hvert tredje minutt slår to store vifter seg på, og det lille grantreet står i en storm i Silje Linge Haalands «Flagg» (2013-2014). Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK.
I STORMEN: Hvert tredje minutt slår to store vifter seg på, og det lille grantreet står i en storm i Silje Linge Haalands «Flagg» (2013-2014). Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK. Vis mer

ARBEIDENE I UTSTILLINGEN holder generelt en høy standard og det er mange interessante og overraskende møter mellom dem. Flertallet har et sobert og lavmælt, men også et litt distansert uttrykk, som Else Marie Hagens tilbakeholdte og vakre fotografier av tomme rom.

Det materielle nærværet i Hanne Friis' kroppslige og tunge komposisjon av blå og svarte jeans fjerner seg fra en mer abstrakt berøringsangst. Her er ungdommene sterkest til stede, og noe helt nødvendig menneskelig står på spill.

Den mest utilslørte nerven finner vi kanskje hos Lotte Konow Lund, som bruker avstøpninger av kvinnehender som både holder og blir løftet, samt lager et gjemmested for sin datter inne i en minimalistisk struktur i verket «66 minutter».

Tittelen angir det eksakte tidsrommet for massakren på Utøya. En samtidig refleksjon rundt 22. juli som et politisk fenomen krever nok fortsatt en anerkjennelse av de emosjonelle etterdønningene som kjennes på kroppen.

UNGDOMMENS UNIFORM: Massen av brukte jeans hinter både om en menneskelig sårbarhet og en monumental kraft i Hanne Friis' «Nyanser i blått og svart» (2013-2014). Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK.
UNGDOMMENS UNIFORM: Massen av brukte jeans hinter både om en menneskelig sårbarhet og en monumental kraft i Hanne Friis' «Nyanser i blått og svart» (2013-2014). Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK. Vis mer