Utenriksminister Børge Brende har invitert sin kinesiske kollega til Norge. Brende forsikret om at begge sider var opptatt av å «ta igjen det tapte» etter seks års brudd. Uttalelsen er den siste av mange som feirer at fulle diplomatiske forbindelser er gjenopprettet.

Men avtalen som ble undertegnet kort tid i forveien er et norsk knefall. Med unntak av den kinesiske utenriksministerens besøk er det vanskelig å se hva vi har vunnet.

At det skal lette kårene for norsk eksport er mulig, uansett har den økt med mer enn 50 prosent siden Liu Xiaobo fikk Fredsprisen i 2010. At den diplomatiske kulden skal ha hatt noen økonomiske konsekvenser av betydning står dermed ikke til troende.

Uansett er det lett å glemme at ingen andre land er gjenstand for så mange dumpinganklager, eller for så systematisk å diskriminere utenlandske eksportører og investorer, som Kina.

Det kinesiske sjarmfremstøtet i Davos der landet fremstilte seg om en garantist for fri verdenshandel vakte derfor lite jubel, med Dagens Næringsliv som et mulig unntak.

Det er ingen grunn til å tro at avtalen gjør det lettere for Norge å påvirke kinesisk politikk når det gjelder handel eller på noe som helst annet område.