IMPERIALISME: Kong Faial under et reise til Jerusalem i 1933. Han ble i 1920 innsatt som konge av Syria, men franskmennene ville kort etter styre dette området direkte. Feisal ble styrtet og ble i stedet konge av Irak. Foto: Scanpix
IMPERIALISME: Kong Faial under et reise til Jerusalem i 1933. Han ble i 1920 innsatt som konge av Syria, men franskmennene ville kort etter styre dette området direkte. Feisal ble styrtet og ble i stedet konge av Irak. Foto: ScanpixVis mer

Avtalen som avgjorde Midtøstens skjebne

Det er ett hundre år siden Frankrike og Storbritannia delte Midtøsten mellom seg. Resultatet ser vi fremdeles, skriver Jan-Erik Smilden.

Kommentar

Mai 1916: Frankrike og Storbritannia underskriver den hemmelige Sykes-Picot-avtalen, med Russland på lasset. Midtøstens skjebne er beseglet.

Mai 2016: Det pågår full krig i Syria og Irak, to av områdene som ble delt mellom franskmennene og britene. I Palestina, britisk mandatområde i 1922, foregår kampen mellom israelere og palestinere for fullt.

Dette er en historie om vestlig imperialisme, svik og kynisme.

DET BEGYNTE med det som kalles McMahon-Hussein-korrespondansen i 1915 og 1916. Gjennom brevveksling mellom Storbritannias høykommisær i Kairo, Sir Henry McMahon og emiren av den hellige byen Mekka, Sharif Hussein Ibn Ali, ga britene inntrykk av at de gikk med på å opprette et stort arabisk kongedømme under ledelse av hasjemittene, en mektig arabisk klan som emiren av Mekka var leder av. Målet var å få Sharif Hussein med i krigen mot Det osmanske riket, som var alliert med Tyskland. Det klarte de. Sharif Hussein fikk imidlertid ikke området han var forespeilet.

For britene var først og fremst interessert i å sikre sine egne - og franskmennenes - interesser. Derfor ble avtalen mellom den britiske diplomaten og etterretningsoffiseren Mark Sykes og den franske diplomaten François Georges Picot inngått, en avtale som den russiske tsaren, Nikolaj II, også var med på. Avtalen var stikk i strid med hva britene hadde lovt Sharif Hussein. Frankrike skulle etter 1. verdenskrig få det som i dag er Syria, Libanon og det nordlige Irak, britene resten av Irak og Transjordan, dagens Jordan. Palestinas framtid ble satt på vent til britene seks år seinere fikk denne delen av Midtøsten som mandatområde av Folkeforbundet. Storbritannia klarte seinere å tuske til seg Nord-Irak, der noen av Midtøstens største oljerikdommer befinner seg.

RUSSLAND skulle blant annet få Istanbul, hovedstaden i det da sterkt svekkede osmanske riket. Hadde dette blitt en realitet, ville kanskje maktbalansen i Midtøsten vært en annen enn i dag. Men de russiske revolusjonære som styrtet tsaren i 1917, trakk seg fra Sykes-Picot-avtalen. Britene og franskmennene ville hemmeligholde den svikefulle overenskomsten, kamerat Lenin og hans kumpaner offentliggjorde den, 23. november 1917. Tre uker før hadde imidlertid britene kommet med nok en kontroversiell avgjørelse; den såkalte Balfour-erklæringen. Her lovte den britiske utenriksministeren Arthur James Balfour jødene i Palestina et «nasjonalhjem». Britene tenkte ikke på en egen stat, det gjorde imidlertid jødene, som brukte Balfour-erklæringen for alt den var verdt da staten Israel ble proklamert natt til 15. mai 1948.

MENS KALIFEN av Det osmanske riket Mehmet IV Vahidettin mistet mesteparten av sitt territorium etter nederlaget i første verdenskrig, satt Sharif Hussein igjen med Mekka. Hans to sønner, Abdullah og Faisal, fikk imidlertid hvert sitt land å styre - som britiske og franske undersåtter. Denne tildelingen gikk imidlertid ikke helt lett. Først ble Feisal i 1920 innsatt som konge av Syria, men franskmennene ville kort etter styre dette området direkte. Feisal ble styrtet og ble i stedet konge av Irak, mens broren Abdullah, i hvert fall i navnet, kunne kalle seg konge av Jordan.

At oppdelingen av strategiske deler av Midtøsten, var kontroversiell, er det ikke vanskelig å forstå. Grensene ble i stor grad trukket med linjal. Og hva skulle irakerne med en konge som kom fra Den arabiske halvøy? Feisal ble aldri akseptert i store deler den irakiske befolkningen, og sønnesønnen, Feisal II, ble styrtet i 1958. I Transjordan tok kong Abdullah med seg store deler av sine hasjemittiske undersåtter og fikk dermed større legitimitet. Det er en av årsakene til at Jordan i dag er et relativt stabilt land.

IRAK ER DERIMOT et land i full oppløsning. Kurderne i nord, regnet seg aldri som en del av landet. Den sjiamuslimske majoriteten ble undertrykt, først under britene, så under Saddam Hussein. Nå har sjiaene makten, men ikke kontrollen. At opprettelsen av Syria og Irak førte til stammesplittelser bidro ikke til stabilitet i noen av de to landene. Det ser man også resultatet av i dag. Syria lider ikke minst av at franskmennene under mandattida ga stor makt til den alawittiske minoriteten på bekostning av den sunnimuslimske majoriteten. Det førte til at alawitten Hafez al-Assad tok makten ved et kupp i 1970.

Legger vi så til at konflikten om Palestina i dag er «alle konflikters mor» i Midtøsten, kan vi se tilbake i historien og undre på hva som hadde skjedd om Frankrike og Storbritannia hadde brukt hodet og ikke tegneblokka da de etablerte sine interesseområder for hundre år siden.