DEBUTANT: «Hotell Montebello» ER Rebecca Wexelsens (1986) debutroman. Hun har bakgrunn fra språk- og litteraturstudier og jobber til daglig som tekstforfatter. Wexelsen er debutant.Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
DEBUTANT: «Hotell Montebello» ER Rebecca Wexelsens (1986) debutroman. Hun har bakgrunn fra språk- og litteraturstudier og jobber til daglig som tekstforfatter. Wexelsen er debutant.Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Rebecca Wexelsen - «Hotell Montebello»

Avvæpnende om sykdommen vi alle frykter

Rebecca Wexelsens tørrvittige romandebut avdramatiserer den sykdommen vi alle frykter.

«Hotell Montebello»

Rebecca Wexelsen

5 1 6
«Avvæpnende om døden»
Se alle anmeldelser

Venneløse Nina bor på en ettromshybel på Majorstua, og studerer astronomi på Blindern. En morgen finner hun en kul ved kjevebenet. Hun går til fastlegen, som sender henne videre til Radiumhospitalet.

Der får hun følgende skjebnesvangre beskjed: «Nina, det er kreft». Hun flytter inn på pasienthotellet og starter den brutale behandlingen: Kvalmen, det blødende tannkjøttet, håret som faller av i store tjafser, den avmagrede kroppen, den gjennomsiktige huden fulle av store sår.

Trollfjellet

«Jeg ser på Alf i heisspeilet. Han smiler forsiktig. Jeg lurer på om han kan se det på meg, at jeg aldri har hatt en eneste ordentlig venn, at han kanskje er den første, han og Ivar og Tore, eller om vi blir nøytralisert her inne. Kanskje det ikke spiller noen rolle hva vi har drasset med oss utenfra. Her inne er vi alle vektløse astronauter om bord på en romstasjon.» tenker Nina med en av de mange gode bildene i denne boka.

Tematisk kan den minne vagt om Thomas Manns «Trollfjellet». For Nina trives som pasient, og når hun blir erklært frisk vegrer hun seg for å vende tilbake til det triste og meningsløse livet der ute. Hun blir derfor boende på pasienthotellet, unngår alle leger, og forteller sine medpasienter at kreften har spredd seg. Hun spiser i skjul, og sleper seg gjennom gangene med et lidende uttrykk.

Skarp og humoristisk

Tross det tunge temaet er dette en knapp og vittig bok. Gjennom jeg-personen Nina har Wexelsen laget et skarpt og humoristisk blikk på sykehustilværelsen. Spesielt den terapeutiske virkeligheten med sine mestrings- og motivasjonskurs, velvære- og sanserom. Eller skjemaet hun må fylle ut når hun sitter svimeslått etter behandlingen: «Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere denne kroppen på en skala fra ingen slapphet til verst tenkelige slapphet, ingen frykt til verst tenkelige frykt når jeg ikke lenger klarer å huske den friske kroppen jeg skal sammenligne denne syke med».

Avvæpnende om døden

Like tørrvittige er beskrivelsen av medpasientene, selvom de med fordel kunne vært mindre karikert. Blant annet medisinpusheren Tore som valser rundt i gangene med infusjonsstativet skranglende etter seg. Og Berit som jobber frivillig som likeverdsmenneske, og har funnet meningen ved livet gjennom å «svimerke de syke med sin medmenneskelighet».

Selv har Wexelsen uttalt at hun lider av helseangst, og at boka er ment å få både leseren og henne selv til å ta døden mindre alvorlig. Det har hun klart. Med sine mange treffende bilder og vittige kjappe tone, virker «Hotell Montebello» avvæpnende på denne sykdommen vi alle frykter.