De siste ukene har blant annet Dagbladet etterlyst en mer prinsipiell tilnærming til menneskerettighetene i Norge. Foranledningen er Kulturdepartementets oppfølging av dommen i TV2-saken hvor Norge ble dømt i Strasbourg for ikke å tillate politisk TV-reklame. Trond Giskes spørsmålstegn i et debattprogram omkring legitimiteten til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er blitt betegnet som «oppsiktsvekkende» og «prinsippløs». Anine Kierulf etterlyser i Dagbladet 23. mai offentligheten som forum for diskusjon av disse helt grunnleggende spørsmål for norsk demokrati. De som har kritisert Giske de siste ukene har påberopt seg menneskerettigheter og rettsstaten. Enhver antydning av skepsis til noe som kommer fra menneskerettighetsorganer blir fremstilt som en prinsippløs politisk tilnærming, hvor man tar det man liker fra internasjonale organer og setter seg ut over det man misliker. Regjeringens nøling med hensyn til inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettighetsloven har også vært trukket frem. Kritikken får et visst religiøst preg synes jeg: Enhver motforestilling skal nedkjempes, avvik tåles ikke.