Axel Jensen(1932- 2003)

Fra Ålefjær utenfor Kristiansand kommer budskapet om at Axel Jensen er død. Mens han levde, var han den mest seiglivede forfatter i norsk litteraturhistorie.

Axel Jensen er død. Det er ikke til å tro. Han som skulle overleve oss alle. Han som trosset sin forskrekkelige diagnose, en sykdom som sakte og nådeløst lammet kroppen inntil han ikke engang kunne snakke. Mot alle odds fortsatte Axel Jensen å leve og arbeide. Naturstridig sto han i ti år imot sykdommen med det fryktelige navnet Amytrofisk lateral sklerose (ALS), som vanligvis dreper pasienten i løpet av tre til fem år.

MENS AXEL JENSEN LÅ på sitt sykeleie og mistet førligheten nær sagt kroppsdel for kroppsdel, skrev han bøker, artikler, ga intervjuer og kom med debattutspill om alt fra Salman Rushdie-saken til norsk medlemskap i EU. Hjernen fungerte, dette fyrverkeriet av en hjerne som aldri sluttet å stille kritiske spørsmål, som uavlatelig stilte problemer på hodet og kom med forløsende innspill.

Til og med sin egen begredelige situasjon på madrassen Nimbus skrev han om med humor og innsikt - og såpass sannferdig at skildringen vakte debatt og forargelse i legekretser, og en dom i Pressens Faglige Utvalg. I fjor høst kom både en eventyrlig erindringsbok og en ildsprutende bok om filosofen Georg Ivanovich Gurdjieff fra Axel Jensens hånd. Da jeg besøkte dikteren siste gang for et par måneder siden, hadde han nettopp satt tittel på sitt neste produkt; en bok om rusopplevelser. Den skulle hete «Kosmisk ild».

AKKURAT DEN ILDEN brenner ennå. Den flammer gjennom Axel Jensens bøker, fra den privat utgitte «Dyretemmerens kors» (1955) til fjorårets «Guru». 47 år, over 20 bøker. Et forfatterskap som på samme tid hengir seg til det indre og ytre eventyret. Utforskingen av kloden og erkjennelsen av jeg'et er to sider av samme sak.

I romanen «Ikaros» opptrer Jensen fra første stund som en outsider, en enmanns, norsk beatbevegelse, en ung, kunnskapshungrig og eventyrlysten mann i glødende oppbrudd fra sin borgerlige bakgrunn:

«Vi andre, vi utstøtte, vi reiser omkring på planeten for å finne et eller annet som kan fylle tomheten og ensomheten vi føler inne i oss. Vi suges opp av det ukjente fordi vi har forkastet alle konvensjoner og godkjente livspremisser som falske og ubrukelige.»

Alle ideologier blir sprengt i lufta. All tanke på en Gud er bare blasfemisk. Bare tomheten eksisterer:

«Det er ingen profeter som priser, forbanner, forløser, fornedrer, opphøyer, frister, korsfester, prater, tuller, preker, roper, hvisker, skriker, ber og oppflammer. Det er endelig fred.»

AXEL JENSEN FULGTE OPP MED «Line» (1959) og «Joakim» (1961), bøker som fanger tidas sjargong, ført i et språk som stiger lik ville jazzrytmer mot himmelen. Jensen elsket jazz. I bebop-musikkens ånd skulle ordene svinge . De måtte svinge. Han hadde en rytme som ingen annen.

Da Jensen utga «Epp» (1965), et absurd science fiction-eventyr, et slags Obosbladet på speed, fikk han sitt internasjonale gjennombrudd. Deretter fulgte noen kritiske år, med språklige impulser som førte ut i ingenmannsland. Imens ventet hans hengivne lesere: Når skulle han komme med sin bebudede oppfølger til «Epp»? I 1970 kom den enestående tegneserien «Dr. Fantastisk» i Dagbladet, i 1974 kom et par bøker om India, i 1978 og 1979 et par åpenhjertige erindringsbøker, «Junior» og «Senior», fra den tida Jensen var sett ut til å overta pølseimperiet Axel Jensen, kjøttfabrikken som var grunnlagt av bestefaren.

Åra gikk. Ingen bøker. Men de villeste rykter gikk om Axel Jensens virksomhet på kloden. Så kom han til syne, gift med en vakker indisk kvinne og beboer på en seilskute som etter hvert lå til havn på Aker Brygge. Men hvor ble det av bøkene? Omsider: I 1992 kom «Lul», et fabelaktig stykke original romankunst, et norsk eksempel på cyberpunk, skrevet i en forunderlig framtidsslang; en muntlig freakdialekt, dyrket fram med det største mesterskap, et bastardspråk som forarget enkelte anmeldere, men som fikk andre av oss til å gå av hengslene: Axel Jensen var tilbake!

SÅ KOM DEN NEDLÅENDE nyheten: Axel Jensen var blitt rammet av en mystisk sykdom. Det merkelige var at Jensen samtidig syntes fylt av en uforklarlig energi.

I 1994 kom «Gud leser ikke romaner», inspirert av dødsdommen over Salman Rushdie, som for øvrig hadde lest og beundret «Epp» i engelsk oversettelse lenge før han ble kjent med Jensen personlig.

En strøm av etterlatte manus og nyskrevne utspill fulgte om hverandre; ikke minst det storslåtte verket «Og resten står skrivd i stjernene» (1995), som samler fortellingene fra Oblidor; en overveldende fantasifull og språklig eksplosiv ferd ut i kosmos. Hold deg fast, hvis du skal lese den boka!

DET VAR ALLTID HYGGELIG å besøke Axel Jensen i Ålefjær. På slutten begrenset hans uttrykkskraft seg til et smil og noen blunk, men det var liten tvil om at hjernen, dette formidable, intellektuelle kraftverket, fortsatt spant med lattermild glød og en fandenivoldsk observasjonsevne.

Det var godt å vite at han var der, at han tross alt levde, som en tradisjonsbærer. Sammen med Agnar Mykle og Jens Bjørneboe var Axel Jensen med på å sette den litterære dagsordenen på 1950-tallet. Han fikk ordene til å leve sitt eget magiske liv. Under hans fingrer ble de - nettopp, kosmisk ild. Inntil han døde i går, var Axel Jensen Norges største nålevende forfatter.