«Ayatollah highway»

Forfatterparet Arne Svingen og Christopher F-B Grøndahl tar oss med til Iran. Den røde tråden er reisene mellom byer, men først og fremst møter med mennesker. Inntrykkene er formidlet levende og kunnskapsrikt.

I utgangspunktet er jeg skeptisk til reisebøker som sjanger. De minner ofte for mye om disse e-postene man får fra unge, vestlige mennesker på reise. Søkende på jakt etter en mening de tror den vestlige verden ikke kan gi dem, men belærende og arrogant overfor mottaker der hjemme på berget. Vi som sitter der, håpløst fortapt i vårt dagligliv, uten kunnskap og forståelse for den store verden der ute, uten vilje til å «utvide vår horisont». I min pure ungdom var det Latin-Amerika som gjaldt. Nå er det Asia.

Forfatterparet Svingen og Grøndahl tar den helt ut: De tar oss med til Iran.

Kunnskapsrikt

Leseren får ikke vite hvorfor reisen går til Iran, et av verdens mest isolerte land. Det er faktisk like greit. Og for å si det med én gang, reisen er fin, den. Selv om forfatterne jakter på det ekstreme, kvinnene bak sløret og mullaene under turbanen, så er det ikke plagsomt. For dette er gutter som ikke leker tur. Forarbeidet er upåklagelig.

Vi får vite mye om landets kultur, historie og politiske utvikling, uten å bli tutet ørene fulle. Den røde tråden er reisene mellom byer, men først og fremst møter med mennesker. Og det er ikke grenser for hvor mange mennesker Svingen og Grøndahl kommer i prat med. Selv forvillet jeg meg en gang til Syria, og likhetstrekkene mellom Iran og Syria er overraskende mange, men der var det slett ikke lett å komme i kontakt.

Kanskje fordi jeg er kvinne? Mistenkt for å være russisk hore?

Nå vel, i tilfellet Iran var faktisk de to vestlige mennene mer interessante for iranske menn enn kvinnfolk. De stadige tilropene ga forfatterparet noen aha-opplevelser, en pussig observasjon midt oppi det hele. For suget etter Vesten er stort i Iran, større enn kjønnsdriften, kan det synes. Samtidig er ikke Iran så isolert som vi kunne tro. Kamuflasjemalte parabolantenner og Internett er svaret. Og vestlige liv leves i private hjem. Regimet er på glid, selv om ingen vet hvor lenge. Framtida er usikker, og håpløsheten stor.

Personlig

Alt dette og mer til klarer Svingen og Grøndahl å formidle. Vi blir kjent med mennesker, ikke bare deres personalia, men deres personligheter og drømmer. Kjærlighet til hjemlandet. Stolthet. Sårhet. Redsel for det hemmelige politiet.

En paranoia også forfatterne blir grepet av etter noen ukers opphold. Akkurat dette kanskje skildret med mer humor enn egentlig nødvendig. Det er jo tross alt alvor.

Noe forfatterne på den andre siden ser vel mørkt på er det religiøse regimet. Møte med teologistudenter og presteskap blir framstilt svart-hvitt. Men kanskje var det slik også? Ubehagelig? Bruken av adjektiver er i alle tilfeller temmelig skjev.

Men dette er unntaket, for boka er skrevet med inntrykksvarhet. Velskrevet, levende og kunnskapsrik. Ei bok hvor Arne og Christopher forteller, men uten for mange fordommer og for mye moral. Personlig, men ikke selvopptatt. Kort sagt, forbilledlig.