«Baader-Meinhof»

Teknisk imponerende, men setter ikke varige spor.

FILM:«Der Baader-Meinhof Komplex», enda et tysk filmoppgjør med egen fortid, er ganske kompleks, på overflaten. Det fylles stadig på med karakterer som fantes i Vest-Tyskland på 70-tallet og hvis man ikke er på hils med medlemmene i Røde Arme Fraksjon, kan det bli litt kaotisk til tider.

Det starter med politivold i 1967, et godt triks for å dra oss inn i handlingen og føle indignasjonen og raseriet som lå bak mye av studentopprøret. Det er intense scener, klippet sammen med virtuos teknikk til en suggererende helhet. Hvem har ikke lyst til å slå tilbake mot purkesvin som dette?

Treningsøkt

Vi følger Ulrike Meinhof (Martina Gedeck), en feiret journalist på venstresida, på hennes ferd fra familieidyll til terrorideolog. Hun treffer Andreas Baader (Moritz Breibtreu) og en rekke studenter, ikke minst Gudrun Ensslin (Johanna Wokalek).

Filmen er 150 minutter lang og aldri direkte kjedelig, men ettersom åra går, trer også filmens rytme klarere fram. Den minner om en treningsøkt: Tjue push-ups! Heftig politivold! Pust ut. Diskuter revolusjon. To minutter spurt! Ran en bank! Ro ned. Borgerskapet, faen asså. Tretti sit-ups! Politiet kommer, skyt tilbake! Puh, jeg er sliten. Fengsel. Jeg vet ikke … tror vi egentlig på disse aksjonene våre? Full spurt igjen! Pang, pang! Skyt en ambassadør! Fengsel. Pust ut. Selvmord.

Glamorøst

På den ene siden glamoriserer filmen terrorisme gjennom intense actionscener og vakre, retro-trendy raddisstudenter. Samtidig er hele gjengen temmelig usympatiske der de med kort lunte mekker bomber, siterer Mao og lager kaos.

Filmens første halvtime bygger som sagt opp raseriet og på en måte er det befriende og forfriskende å se terrorister som ikke er islamistiske fanatikere, men vestlige studenter som lar sine revolusjonære lengsler lede dem til handling. Men det ender i mord på sivile og selvmord i en stusslig celle - i en film som viser oss ei tid, uten å øke forståelsen altfor mye.