Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Babels hunder

Oppslukende, skakt og sobert om sorg, kjærlighet og snakkende hunder.

BOK: I amerikanske Carolyn Parkhursts snodige debut møter vi Paul, hvis kone dør etter fall fra et tre. I sin fanatiske og desperate sorg, finner Paul tegn på at det ikke var en ulykke. Men det eneste vitnet til fallet er hunden Lorelei. Og Paul, som er professor i lingvistikk, setter i gang et seriøst forsøk på å få Lorelei til å snakke. Først ved å prøve å lære den menneskelyder, siden ved å få den til å skrive på et spesiallaget pc-tastatur, i håp om at den skal avsløre noe. Jakten på sannheten involverer også et Mengele-aktig kriminelt miljø, der mer eller mindre groteske typer driver hundeeksperimenter i håp om å få dem i tale.

Parkhurst har tillatt seg det meste i denne boka, der hun bruker det som vanligvis er helt uutholdelige skjønnlitterære knep: Drømmer, gjenferd, myter, eventyr og spåkoner. Det hele er sentrert rundt portrettet av Pauls mentalt ustabile avdøde kone, som levde av å lage dødsmasker. Utrolig nok er resultatet blitt en sober, skakt humoristisk og oppslukende fortelling - i godt selskap med de groteske hverdagsrealistiske romanene amerikanerne er blitt så gode på de siste åra.

Like skakt elegant som innholdet, er formen: En veksling mellom fortidserindringen om den sterke kjærligheten mellom ekteparet (kanskje bitte litt sentimentalt). Og nåtidshistorien om Pauls vanvittige sorg, med krimaktige elementer som gjør boka umulig å legge fra seg. Moralen? Prøv aldri å få en hund til å snakke menneskespråk.