Bablende banalt fra Scheen

Den bablende privatdetektiven slår til igjen.

BOK: I fjor høst ga Knut Nærum ut «Døde menn går på ski», en liksomkrim som parodierte sjangeren nådeløst. Kjersti Scheens femte kriminalroman om Margaret Moss har mange likhetstrekk med Nærums, bortsett fra at ordet parodi ikke finnes noen steder.

«Lik i lasta» er en rotete påskefortelling om et lik i en trailer, en fin vestkantfamilie med ymse problemer, et storkonsern i trøbbel og - til å nøste opp trådene - privatdetektiv Margaret Moss og hennes trailersjåførvenn Roland Rud. Åstedet er ei hytte i skjærgården utenfor Risør, hvor Moss og Rud havner - i støvler med lærsåler, noe vi blir gjort oppmerksom på igjen og igjen.

Språklig er «Lik i lasta» gjennomført bablende, mest fordi sidene må fylles med noe. Det lille som er av plot, er fullt av banale, forslitte usannsynligheter som hadde fortjent evig hvile.

De fastboende snakker dialekt, som skrives side opp og side ned, antakelig fordi det skaper en festlig lokalkoloritt. I stedet blir det bare tilgjort og anstrengt.

Det er helt sikkert ubehagelig å finne et lik bak i bilen sin, men det må da kunne uttrykkes mer overbevisende enn i setningen «Det han hadde i lasta, iste han i ryggen». Men siden dette er en kriminalroman, er det sikkert ikke så farlig med språk og sånt. Derfor har nok også følgende remse sluppet gjennom: «med et smell skøyv hun krakken unna, gikk ut og tok jakka si, snørte støvlene, tok med seg nøkkelen til sjøbua og gikk ut.» Dette er en serie som for lengst har gått ut - på dato.