Baby politics? Ikke helt

STORBRITANNIA: Dagbladets Lars Inge Staveland tegner 19.02. et heller snevert og unøyaktig bilde av britisk politikk. Det meste handler visstnok om retorikk, image, «spin» og barnefødsler. Skal en dømme etter Stavelands mønster, finnes det ikke mye substans hos verken de konservatives leder David Cameron eller hos finansminister Gordon Brown, og Tony Blair er dessuten helt passé. For det første har ikke statsminister Tony Blair «lovet å gå av neste sommer», slik Staveland skriver. Blair sa i et intervju i desember 2004 at han ville gjennomføre «en full periode» før han går av, altså seinest i 2010. Selv om Blairs regjering har gått på flere tap i parlamentet nylig, og Blairs autoritet gjerne kan sies å være svekket, har han ikke selv sagt noe nytt i den saken. Altså må en anta at «en full periode» fortsatt er hans intensjon, tross både muligheten og de mange pressespekulasjonene om noe annet.

DERNEST SYNES det som om Staveland mener «Cameron-effekten», altså pressens stadig positive blikk på David Cameron, bare henger sammen med at han nylig ble far for tredje gang. Det er tøv. Helt siden Cameron holdt en meget god tale på de konservatives landsmøte i fjor høst og således plutselig ble favoritt til å overta ledervervet etter Michael Howard, via det overveldende flertallet han ble valgt med til hans overbevisende prestasjoner i parlamentet, har britisk presse vært svært positive til Cameron. Han har satt ned en rekke studiegrupper for å endre de konservatives politikk, og til disse har han hentet inn flere utenforstående eksperter, deriblant Bob Geldof (om global fattigdom) og Zac Goldsmith (om miljøvern). Dette gir positiv medieomtale, men det handler først og fremst om politikkendring. Cameron har for øvrig og selvsagt ikke «glemt» at han stemte mot utvidet pappapermisjon i 2002 - den gang var Cameron et ferskt parlamentsmedlem, og måtte stemme slik partiet ville - nå er han leder med ansvar og mandat til å endre politikk. Det kan for øvrig bemerkes at også Michael Howard lot seg intervjue i dameblader, dette er ikke enestående for Cameron.

HVA ANGÅR Gordon Brown, synes det som om han klarer seg helt fint både med og uten medieomtale av sin kones forestående fødsel. De siste ukene har Brown markert seg langt utenfor finansministerens portefølje, med taler om britisk kultur og ved å lede partiet gjennom en kritisk debatt i parlamentet, i en sak hvor innenriksminister Charles Clarke egentlig hadde ansvaret. Britisk politikk er for tida spennende og med betydelig substans - å forenkle slik Staveland gjør, er å dra journalistens rolle som portvakt mellom kompleks informasjon og enkel kommentering noe langt. I Sunday Times 19.02 treffer tidligere forsvarsminister Michael Portillo midt i blinken i sin kommentar om Cameron og Brown: «It is awesome to see such a couple of political pros in action!» Dette er politikk, ikke tom retorikk, og utøverne er topptrente. Det burde også Dagbladets kommentator ha fått med seg.