Babyer bør sees, ikke høres

Da jeg ble mor, skjønte jeg at prestasjonsjaget starter i livets første uker.

Meninger

Jeg ble mor i år. Etter at jeg greide vågestykket «Ut i verden med liten baby», begynte jeg å ha denne samtalen med alle bekjente jeg traff på gata.

–Så fin! Gratulerer! Hvor gammel er han?

–11 uker!

–Stor gutt, gitt! Er han snill?

De første gangene jeg ble spurt om babyen min var «snill» lo jeg bare og sa «Jeg aner ikke, han er mest opptatt av å spise tærne sine». Jeg skjønte ikke hva det var de spurte om. Men oppfølgingsspørsmålet var alltid: «Jammen sover han?»

Etter hvert skjønte jeg at «snille babyer» var en eufemisme for babyer som gjør lite ut av seg, også kjent som «enkle babyer» og «drømmebabyer». Babyer som sover mye, som liker å ligge i vogna og vuggen sin, babyer som skriker lite. Altså ikke min baby, som viste seg å være som nyfødte babyer flest: En som ikke var i stand til å sove mer enn maksimalt to timer av gangen.

Dermed ble samtalene slik:

–Er han snill?

–Hahaha, nei.

–Bare gi ham ei flaske morsmelkserstatning på kvelden, så sover han nok gjennom natta, skal du se!

Eller:

–Har du prøvd kiropraktor/osteopat/fennikelte?

Eller:

–Kan det være fordi du har spist rå løk/melk/kål/søtningsstoffer/drikker kaffe?

Det interessante med disse svarene er ikke at det finnes plenty av studier som viser at hva babyer spiser ikke påvirker hvor lenge de sover på natta, på samme måte som du eller jeg ikke kan fikse eventuelle søvnvansker ved å guffe inn på en ekstra proteinshake før vi legger oss. Det er heller ikke den helt naturvitenskapelig umulige påstanden om at morsmelka din blir preget av kål og løk. Det er at det omvendte av en «snill baby» er en baby man må fikse på. Om det ikke er en syk baby, så er det en baby som presterer dårlig.

Vi har rett og slett overraskende høye forventninger til babyer. Jeg har hatt dem selv – før babyen min kom ut. De er overalt, i alle de lukkede mammagruppene på Facebook.

Hvorfor vil ikke babyen min ligge i vogna si? Hvorfor våkner han og gråter to minutter etter at jeg la ham i den idylliske, lille senga? Hvorfor blir han rasende når jeg legger ham på det kjempedyre leketeppet? Her har jeg brukt tusenvis av kroner på å innrede et barnerom også vil han ikke være der? Hva gjør jeg? Når begynner babyer å få en rutine? Når begynner de å spise sjeldnere enn hele tiden? Når kommer de til å sove gjennom natta?

Når jeg drar på barseltreff sitter mødrene med kompliserte loggbøker og apper med oversikt over hvor lenge de ammet sist, om det var bæsj eller tiss i bleia og regnestykker for når babyen skal duppe neste gang. «Jeg skjønner ikke, du skal ikke spise før 11» sier den ene irritert når regnestykket ikke går opp. Kalori-appen og skritt-telleren de brukte før svangerskapet er byttet ut med baby-optimaliseringsverktøy. De må det, siden de ikke fikk «snill» baby, de heller. De følger ulike treningsopplegg som alt skal resultere i den hellige gral: en baby du kan legge fra deg og ikke bli forstyrret av. En snill baby.

«Han liker ikke vogna» sier jeg når folk lurer på hvorfor jeg er ute med ungen i bare bæresele. «Har du prøvd kiropraktor?» spør noen mødre. «Vognskrekk kan komme av låsninger i nakken». Andre sier: «Åååh, har du også fått en klistremerkebaby? Stakkars deg, det er så slitsomt! Har du prøvd opp-ned-metoden? For å trene dem til å ligge der?»

Men når jeg er ute og går ser jeg mor på mor ta skrikende unger ut av vogna og spenne dem opp i bæretøy av noe slag, irriterte fedre som holder baby med en arm og dytter vogna med den andre.

«Jeg tror det som feiler babyen min er at den er en baby» sier jeg. «Han liker ikke å ligge alene. Noen ganger skriker han og jeg vet ikke hvorfor. Noen ganger sover han en lang dupp. Noen ganger sover han en kort dupp.»

«Åh, er du blitt sånn tilknytnings-freak?» sier en. Jeg vet hvem hun mener. Det finnes babyer som sover hele natta uten å forstyrre foreldrene sine fra fødselen av. Det finnes også damer som skriver innlegg på Internett om hvor deilig de synes det er å amme på natta, om hvor himmelsk det er at et lite dyr er totalt avhengig av dem. Begge deler er nok unntaket. De færreste voksne mennesker elsker å våkne hver annen time gjennom natta, uansett hvor søt den som vekker dem er. Men det betyr ikke at det er noe galt med babyen fordi den, med sin bitte lille magesekk og snurrige døgnrytme, synes det er spisetid annenhver time natta gjennom. Den blir ikke mindre «snill» av den grunn.

Jeg hadde en vag bekymring om at vi var blitt veldig prestasjonsorientert på barnas vegne. Jeg tenkte at det kom til å vise seg en gang i småskolen, når ungen min begynte på en eller annen form for organisert idrett, at noen foreldre ville være mer opptatt av øving og resultater enn andre. Jeg var ikke forberedt på at forventningene til prestasjon ville begynne fra seksukerskontrollen på helsestasjonen.

«Det er viktig for dem å lære å sovne på egenhånd, det gir dem mestringsfølelse» sier en mamma mens hun ungen skriker i vogna.

Jeg ser på babyen min fomle hendene sine opp til sin egen nese, dra skikkelig hardt i den og begynne å gråte fordi det gjør vondt. Han er ikke «snill», ei heller «slem», bare veldig ung og veldig slitsom, som babyer flest. Det burde være som forventet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook