«Babyland»

Stefan Sundström forhekser. Ikke på denne siden av Nick Cave kan jeg huske å bli dratt inn i musikken med større kraft. Du trenger ikke pass i «Babyland». Det er bare å melde innreise og permanent flytting.

Når du først blir grepet av svenske Stefan Sundströms vridde og vindskjeve verden, ønsker du ikke å forlate den. Da kan resten av den støyende virkeligheten slite med alle sine musikksjangere. Akkurat nå er det «Babyland» som gjelder.

Stefan Sundström er en fargeklatt; en virkelig sterk og personlig artist med egenart og kraft. I Sverige er han langt mer kjent enn i Norge. Men en del nordmenn fikk sans for den skrudde svensken med albumet «Nästan som reklam» fra 1995. Og nå er han altså tilbake i samme kjente skramlehjørne.

Hans musikk er ingen nyskapning. Sundström er en krysning mellom salige Cornelis Vreeswijk og Tom Waits. Andre har igjen sammenliknet han med Nick Cave og Leonard Cohen. Tekstmessig står han neppe tilbake fra de nevnte.

Likevel blir betegnelsen viserock helt feil. For uansett hvor lavmælt Sundström blir, er det rock'n'roll i uttrykket. Han mikser uredd sjangere som kan høres på Vreeswijk-plater. Eller Rolling Stones-country à la «Exile on Main Street» og som en bitende Waits-historie i utforbakke.

Jeg er usikker på om «Babyland» er like fullkommen som «Nästan som reklam». Det vil tida vise. Det jeg føler meg mer sikker på, er at Sundström vil kunne komme med enda skarpere lut.

Det fins få andre nordiskspråklige artister {ndash} om noen {ndash} med et mer personlig preg. I hvert fall ingen med appell som rammer meg kraftigere. Akkurat nå. Derfor burde jeg kanskje gitt ham toppkarakter likevel...