Babylons barn

Den berømte belgiske foto- og videokunstneren Marie Jo Lafontaine åpnet i går kveld sin første separatutstilling her i landet. Utstillingen på Henie Onstad-senteret heter «Babylon Babies».

- Tittelen «Babylon Babies» er ikke et negativt stempel, for meg representerer ungdommenes etniske mangfold bildet på en kommende generasjon med ny energi, sier Marie Jo Lanfontaine. Marie Jo Lafontaine peker opp mot to svære portretter av ungjenter - frontalt fotografert med nakne ansikter og skuldrer mot mettet monokrom bakgrunn - i hennes helt nye fotoserie. De har gitt navn til den berømte belgiske kunstnerens første separatutstilling her til lands. Den åpnet på Henie Onstad-senteret i går kveld.

Nazi-estetikk

Lafontaines internasjonale gjennombrudd kom med videoskulpturen «Les Larmes d'Acier» («Tårene av stål») på Documenta VIII i 1987, en svart, alterliknende installasjon med 27 monitorer av atletiske menn som pumper jern i et helsestudio.

De velbygde hvite mennene i den «mekaniske balletten» ble akkompagnert av Maria Callas-arier. Det estetiserte styrkeritualet - med de franske ordene fra krigen om bomberegnet som glitrer i solskinn - ga ambivalente følelser i Tyskland. Der hadde videobildene adresse til nazismens skjønnhetskult i Arno Brekers skulpturer og Leni Riefenstahls filmer.

- All viktig kunst må romme ambivalens, understreker Lafontaine, men de sterke reaksjonene i Kassel - og enda mer sjokket ved seinere å se Calvin Klein bruke samme estetikk i reklamen - gjorde at neste prosjekt, «Å kjenne, ta vare på og fiksere, det er det som er sublimt», gikk i en motsatt retning.

Friskt blod

Det var fotoserien i svart-hvitt av tenåringsdøtre fra såkalt blandede ekteskap i Paris med et blodrødt felt under bildene, som ble vist på åpningsutstillingen i Museet for samtidskunst i 1990.

- Fargen skulle åpne for en annen historie, og mange så betydningen av begrepet «friskt blod» der, sier kunstneren.

- Du har ei fortid som maler, og i «Babylon Babies» spilles det også på klangbunnen i bakgrunnskoloritten.

- Bildet kan ikke bare være et entydig image , men må også romme stoff publikum anspores til å legge sine forestillinger inn i.

I en av salene setter Lafontaine publikum i en dobbel situasjon. Først fanges man fascinert inn av videoinstallasjonen «Pendel», med en pikes frie lek i ei huske. Deretter ender leken i den pendlende husken i et innelukket rom, hvor angsten tar over i en sekvens med barnets bare og flyktende føtter.

Ved video-slyngens slutt blir man var fotografiene på veggene av alvorlig stirrende unger, som om også de er utsatt for en usynlig trussel.

- Ungenes sårbarhet på foto og video forsterkes av billedmedienes samspill, og temaet gir assosiasjoner til barnesexskandalen i ditt hjemland, Belgia.

- Overgrep mot barn fins overalt, tenk bare på Baneheia-saken dere har i Norge. Det nye er at omfanget av slike forbrytelser blir kjent, ikke minst fordi kvinner nå står sterkere i samfunnet og våger å avsløre overgriperen, sier Lafontaine.

UNGDOMMELIG STYRKE: For Marie Jo Lafontaine representerer det etniske mangfoldet hos ungdommen i verdens storbyer en håpefull kraft for framtida.Foto: HARALD FLOR