Bachs testamente

Velklingende innspillinger av Bachs siste instrumentalverker.

Det har alltid hvilt en særegen mystikk over Johann Sebastian Bachs siste instrumentalverker, «Musikalisches Opfer» og «Die Kunst der Fuge», skrevet uten instrumentangivelse og tilsynelatende uten annet formål enn å etterlate seg et musikalsk testamente, som er overskriften Jordi Savall har gitt på en utgivelse med begge verksyklusene på Alia Vox.

Musikken er ofte blitt beskrevet som abstrakt, bortvendt fra det sanselige. Men det er grenser for hvordan dette lar seg realisere, i den mest sanselige av alle kunstarter. Mange sverger til cembalo, som det neste beste etter stille lesning. Savall for sin del holder seg ikke tilbake, men velger det beste fra begge verdener: en orkesterversjon instrumentert etter alle velklangens regler, uten et øyeblikk å sette seg ut over Bachs gjennomreflekterte konstruksjoner.

Resultatet er blitt innspillinger, med henholdsvis Le Concert des Nations i «Musikalisches Opfer» og Hesphrion XX i «Kunst der Fuge», som mer enn de fleste tilsvarende er en fornøyelse å lytte til. Det er nok ikke den dummeste måten å ære komponisten og musikken på når man først inviterer andre til å høre på.