«Backstreet Girls overnattet her»

Et norsk rockmuseum bør handle mer om grå realisme enn slåing på stortrommer.

«HAR DU BEGYNT, så får du aldri nok, bli med oss og rawk, rawk, rawk» sang Mary Anderson i 1956, på det som med noe velvilje kan ses på som Norges første rockeplate. Og folk har blitt med, om enn i det siste mest for å diskutere rock som museumsgjenstand. Først gjaldt diskusjonen den geografiske plasseringen av et fremtidig rockmuseum, og engasjementet har vært heftig. Kommunepolitikere med tomme fabrikkhaller å fylle har sett for seg arbeidsplasser, og turistsjefene har drømt om en publikumsmagnet, for alle liker jo rock. Flere byer titulerer seg i fullt alvor med det fjollete navnet «Rock City», som i Namsos Rock City. Etter at de fleste høringer var unnagjort, startet debatten om hva et rockmuseum skal inneholde.Forhåndsinteressen er imponerende for et museum som sannsynligvis kommer til å plassere seg i attraksjonsmarkedet et sted mellom Småflaskemuseet, Lepramuseet og Norsk tryllemuseum. Selv om ideen er herlig ukommersiell, er det ganske fjernt å tenke seg et norsk Rock and roll hall of fame - av samme grunn som at ingen noensinne kommer til å sette opp en plakett med «Backstreet Girls overnattet her». Med få unntak er det rett og slett for liten personlighetskult rundt norske rockartister.

I 2002 ble det levert en innstilling om etablering av det som ble kalt Institutt for norsk populærmusikk. Innstillingen så for seg en institusjon for innsamling, bevaring og formidling av norsk rockhistorie, og det som er blitt produsert av blant annet musikk, plakater og bøker. «Popinstituttet» så ut til å skulle bli et sted der forskere kunne arbeide i fred med f.eks. komparative analyser av de musikalske uttrykkene til Rocke- Pelle, Drammenselvis og Per Elvis Granberg. Det skulle også drive med formidling, men det ble understreket i innstillingen at dette ikke skulle fremstå som et underholdningssenter. Et sted på veien har planene likevel vokst til også å omfatte et opplevelsessenter, et slags lekeland som både den jevne turist og den overopphissede musikknerd skal valfarte til.I den opprinnelige innstillingen hevdes det at det haster å samle gjenstander til et rockearkiv. Mange unike samlinger sitter på private hender, og når samlerne dør hen, er det ikke utenkelig at familiene deres ser sitt snitt til å rydde kjellerstuen for skrotet. Skal vi tro Dagbladets sommerlige forsøk på å engasjere seg selv og leserne med å finne gjenstander til rockmuseet, kan det bli et sørgelig relikvieskrin å vise frem. Etter å ha lett etter Jahn Teigens skjelettdrakt og Åge Aleksandersens røde briller, fislet inspirasjonen vekk. Men siden alt med tiden blir historiske gjenstander, skulle det ikke være vanskelig å fylle et lokale med sammenraskede eiendeler fra norske artister. Likevel hadde det da kanskje vært enklere å lage til en temarestaurant enn et museum, og innredet den med for eksempel Arne Bendiksens miksepult, de Lillos-pyjamaser, Dimmu Borgirs sminkevesker og Kaizers gassmaske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TILHENGERE av norsk rock ser for seg et paradis av gamle platecovere, sjeldne filmopptak, singelplater de har lengtet etter, og flyers og gamle konsertplakater fra alt fra Njårdhallen til Abildsø fritidsklubb. «Slik jeg ser det når ikke «Pet Sounds» og «Sgt. Pepper» knærne en gang til «Block To Block», «Farlig Vandring», «Materialtretthet» eller «Svartedauden».», skriver en norsk musikkfan og debattant på NRKs nettsider. Han kommer ganske sikkert til å melde seg inn i rockmuseets venneforening. For de fleste er likevel Stephen Stills berømte tekstlinjer om at «If you can\'t be with the one you love, love the one you\'re with» de som best beskriver rammene for et kjærlighetsforhold til norsk rock. For selvsagt skulle vi helst ønske at vi kunne telle noen av de store pionerene eller stjernene blant våre egne, men i mangel av dette ser vi oss fornøyd med våre hjemlige, laverestående guddommer. Musikeren Knut Schreiner hevder at rockmuseet er 20 år for tidlig ute, siden vi ennå ikke har noen som fortjener å utstilles der, i og med at vi ikke har noen internasjonale suksesser å skryte av. Han legger ekstra tyngde bak ordene ved å nevne at hans venner i svenske The Hives er helt enige med ham. Men det mest interessante ved norsk rockhistorie er at den skjedde her og ingen andre steder. Den er kanskje ikke storveies, men den er vår, og ingen andre kommer til å ta vare på den, så vi kan like gjerne gjøre det selv. Norsk rockhistorie er for de fleste esoterisk kunnskap. Det er betegnende at første gang mange av oss hørte om 60-tallsbandet Cool Cats og flere andre norske artister, var da de klaget over at de ble utradert fra rockhistorien i NRKs TV-serie om norsk rock, og det fant de seg ikke i uten kamp. Skulle museer bare fortelle om våre suksesshistorier, hadde det ikke vært stort å bruke monterplass på. Suksesshistoriene i norsk rock er så få at vi kan dem på rams.

ET PASSENDE norsk rockmuseum bør være et sted til minne om de norske menn og kvinner som ga sine beste år til rocken. Alle slitere fra rockens begynnelse og fremover som har prøvd lykken, uten å vanligvis få mye igjen for det av privilegier, foruten at de fikk overnatte på hotell en gang iblant. Folk som ofte hadde mer anlegg for tresløyd enn engelsk, men som likevel ville gjøre som sine utenlandske forbilder, helt til drømmene ble innhentet av virkeligheten. Det må handle om hvilke spor norske band har satt igjen etter seg, tross alt. Enkelte steder kan man se flotte, gamle familiegravsteder der en stakkars for-sent-kommer er avspist med en liten, mindre forseggjort gravstein ved siden av, hvor det bare er tilføyd: «Også til minne om». Slik er norsk rocks posisjon i internasjonal sammenheng, og det vil være dumt å late som noe annet.