Anmeldelse: Backstreet Boys - «DNA»

Backstreet’s back – og denne gangen er det faktisk helt alright

De gamle boyband-heltene låter bedre enn på lenge etter å ha skrotet sine svenske hit-bakmenn.

PUSHER 50: De gamle tenåringsidolene i Backstreet Boys har blitt middelaldrende menn, men høres bedre ut enn på lenge. (FOTO: Sony Music)
PUSHER 50: De gamle tenåringsidolene i Backstreet Boys har blitt middelaldrende menn, men høres bedre ut enn på lenge. (FOTO: Sony Music)Vis mer

«DNA»

Backstreet Boys

4 1 6

Pop RnB

Plateselskap:

RCA Records / Sony Music

«Mangelen på svensk hit-hjelp gjør at popveteranene høres bedre ut enn på lenge.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Etter 11 år og over 100 millioner solgte album, møtte Backstreet Boys til slutt en brutal virkelighet da de slapp albumet «This Is Us» i 2009.

Tittelen var passende for dette stadiet i karrieren til boyband-legendene, som med et førsteuke-salg på katastrofale 42 000 skiver ble tvunget til å innse hva de nå var – eller kanskje mer beskrivende IKKE var.

Mistet fansen

Da hadde gutta allerede nailet sitt første store comeback i 2005 med 10 millioner solgte eksemplarer av «Never Gone». En betryggende suksess på både hjemmebane og verdensbasis.

Fire år senere var derimot den en gang så trofaste fanskaren altså forduftet. Og hvem kunne vel egentlig klandre dem?

Etterlatt i hendene til Sveriges notoriske hitoppskrift-mafia (RedOne, Max Martin, Shellback, Martin Terefe osv) gjorde låtene på både «This Is Us» og oppfølgeren «In a World Like This» de gamle heltene til kjipe skygger av seg selv.

Det var med andre på overtid å løsrive seg fra systemet som utformet udødelige hits av typen «Quit Playin' Games (with My Heart)», «Everybody (Backstreet's Back)» og «As Long as You Love Me».

Når gruppa nå seks år etter sitt siste studioalbum returnerer med ny musikk på, er det derfor med en produsentliste forfriskende fri for svenske etternavn. Og resultatet lar heller ikke vente på seg.

Utilsiktet humoristisk

Allerede på åpningslåta «Don’t Go Breaking My Heart» høres de middelaldrende heltene både revitaliserte og troverdige ut igjen. Borte er det desperate forsøket på å gjenskape gammel 90-tallsstorhet, mens de ubestridte frontfigurene Nick, AJ og Brian – nå respektive 38, 41 og 43 år gamle – vokalmessig høres mer overbevisende ut enn på lang tid.

Dette gjelder ikke minst også høydepunktet «Nobody Else», en R&B-balladeperle av den gode, gamle sorten, samt a cappella-en «Breathe», hvor kvintetten får understreket sine kvaliteter som sangere.

Å forvente noe nyskapende og banebrytende fra «DNA» er derimot selvsagt bortkastet. Låter som «New Love» og «Passionate» byr på grei nok radiopop, og reddes av at gruppa i alle fall ikke forsøker å hoppe på moderne trender. Det blir i overkant dramatisk på «Chances», som i likhet med den småsjarmerende «Chateau» ender opp i et utilsiktet humoristisk hjørne takket være i overkant detaljerte tekstlinjer («I'd get your favorite chardonnay / Cause babe, you know, a bottle is a little bit too much to drink alone / We could catch up, make out, make up»).

Menn som pusher 50

Anslaget i refrenget til den samme låta stjeler forøvrig hemningsløst fra Justin Timberlake-mesterverket «Mirrors», men hvem bryr seg vel? Jeg er bare glad for at det tydeligvis er helt innafor å «make out» når man er på date over fylte 40.

Hyggelig er det også at de gamle traverne begir seg inn i det skamløse popcountry-landskapet på «No Place». Et flerstemt lydbilde som i motsetning til den retro-leflende «The Way It Was» føles naturlig i fløtepus-veteranenes repertoar.

Det er utvilsomt rart å tenke på at de en gang unge og virile popidolene i Backstreet Boys har blitt menn som pusher 50. Men hvis overgangen kan gjøres like verdig som dette, er det åpenbart mulig å holde liv i karrieren uten å være avhengig av fornedrende TV-reklamer for skandinaviske nettbutikker.

.