Backyard Babies

Dregen og co. har attityden inne, men mangler låter og særpreg.

Svenske Backyard Babies gjør hva de kan for å dyrke rock'n'roll-mytologien. De startet opp i 1989 fordi de elsket Sex Pistols, Ramones og Kiss. Nå er de overtente på å få den glamma og punka hardrocken tilbake på hitlistene. Men de er også et platesamlerband med få egne ideer som overlever første bredbeinte, tattoo-pregete posering. Åpningslåta «I Love To Roll» er hysterisk bra: metallisk og delikat produsert av Tomas Skogsberg (Entombed, Hellacopters, norske Hellride etc.), og med klar, elegant og supercatchy referansebruk til Kiss, Guns N'Roses og Marilyn Manson. Videre utover er plata kontant, allsangvennlig og frådende i fet groove. Men soundet som sender folk rett i marken på konserter, er for lite distinkt på skive. De lager powerballader som Alice Cooper har så mange bedre varianter av. Deres rawk er massivt medrivende, men ikke i nærheten av nivået på Turbonegers svanesang «Apocalypse Dudes».

Backyard Babies har holdningene, produksjonen og skissene til de våte drømmers rock'n'roll-album, men strander på manglende originalitet, noe selv denne sjangeren krever.