Bacon fra leveren

HUMLEBÆK (Dagbladet): - «Cheerio!» skåler en lystig Francis Bacon halveis inn i Melwyn Braggs filmatiske portrett, som hele dagen blir vist under den storslagne minneutstillingen på Louisiana. Filmen fungerer som et talende supplement til de 33 maleriene.

Braggs bilde av Bacon - som ble laget for London Weekend Television i forbindelse med kunstnerens retrospektive mønstring i Tate Gallery for snart 13 år siden - utspiller seg som en nærgående og åpenhjertig dialog. Annet kunne man heller ikke vente fra den modellen, som da opplevde den enestående ære i britisk kunsthistorie at for andre gang å være viet en slik hedersutstilling i sin livstid. Dette skjedde for øvrig midt i Thatcher-epoken, hvor statsministeren - til kunstnerens store tilfredsstillelse - hadde omtalt 75-åringen som «that dreadful man who paints those horrible pictures».

  • Bakgrunnen for disse «forferdelige bildene» handlet ifølge opphavsmannen om fornemmelser og instinkt for livets iboende vold, men ikke om noe forsøk på å konkurrere med verdens virkelige «horror». Og Bacon sammenliknet verden med et slaktehus. Derfor oppsøkte han like gjerne kjøttbutikker for å granske fargerikdommen i de opphengte dyreskrottene, som å studere korsfestelsesscener fra den klassiske maleritradisjonen. For øvrig fløt det kaotiske atelieret av fotografier, som under det ensomme arbeidets gang ble konsultert «modeller» for sinnbildets sanseuttrykk på de upreparerte lerretene.
  • «Dette er mine abstrakte bilder,» humrer Bacon under sekvensen i usannsynlig rotete rommet i South Kensington, hvor han utprøvde fargene direkte på veggen. Den figurative malerens karakteristikk av USA-abstraksjonens ledende skikkelser er heller ikke nådig. Jackson Pollocks «action painting» minner ham om «kniplinger», og Mark Rothko-salen i Tate Gallery er preget av farger «så nitriste at de kan ødelegge en hel dag». Men han uttaler seg like nådeløst når Bragg konfronterer ham med et av sine egne arbeider, og ønsker at samleren kunne ødelegge bildet.
  • Kameraet tar oss også med til noen av Bacons faste vannhull, og champagnen går unna blant svirebrødre og -søstre på legendariske Colony Room i Soho. Den stadig mer synlig beruste Bacon fortsetter uanstrengt sin blanding av omsvøpsfri og velartikulert utlegning om egen spillegalskap, den mannlige yppigheten i Michelangelos tegninger og egypternes billedmessige besverging av døden. «Livet begynner og slutter i et hull,» sier Francis Bacon - og smiler lystig.