Bacon uten kjøtt og blod

LONDON (Dagbladet): Francis Bacon hevdet alltid at han gikk direkte løs på lerretet uten skisser, men sju år etter malerens død presenterer Tate Gallery i London denne skjulte siden av hans kunstnerskap. Papirarbeidene blir neppe noe mer enn fotnoter til den maleriske helfigur man kjenner gjennom livsverket.

Bacons grunner for å tildekke det faktum at han gjorde billedmessige notater med blyant, penn og pensel på papir, er nok flere. Det kan synes paradoksalt at Soho-bohemen som verbalt gikk svært åpenhjertig ut - og sågar snakket beruset rett fra levra - overfor offentligheten, var så nøye med med å tilsløre alt som kunne gi et annet kunstnerisk bilde av ham enn de ferdige maleriene. Heller ikke på det feltet ville Bacon vedgå seg det hele, og sørget for å ødelegge nesten all produksjon fra før 1944.

Dette har nok sammenheng med at påvirkningen fra Picasso inntil da var mye mer åpenbar enn i det dramatiske triptykon - «Tre studier for en korsfestelse» - som med ett plasserte den da 35-årige maleren på den engelske kunstscenen (og nå henger som kunsthistorie i Tate Gallery).

Ikke følelser

David Sylvester - Bacons viktigste biograf og fortolker - skrev en gang: «Tegningen har karakter av et åpenbarende medium og blir betraktet som kunstnerens nakne autograf, idet den gir innblikk i hans mentale prosesser. Den ansporer følelser og avsetter seg i vår erindring på en mer lesbar måte enn i verker med mer substans.»

Noe Bacon alltid benektet med ettertrykk - og som John Maybury lar ham avfeie en ung beundrende kollega med i den snart norgesaktuelle filmen «Love is the Devil» - var at han ga et direkte uttrykk for følelser i sitt maleri. Tegningens intime umiddelbarhet ble forbeholdt de ytterst få vennene som fikk slike arbeider, og de kom aldri kunstoffentligheten for øye under hans livstid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bacon ga heller aldri noen adgang til atelieret under arbeidets gang, og lot seg ikke - i motsetning til ledende 1900-tallskolleger som Chagall, Matisse, Picasso og Pollock - filme mens han malte. Når fabelaktig maskerte og ellers suverent artikulerende sir Derek Jacobi gir liv til Bacons skikkelse på Mayburys film, er typisk nok maleraktiviteten bare antydet eller skjer halvveis skjult bak ei dør. Kunstneren - som i samtaler insisterte på betydningen av sjansespillet og spor av tilfeldighetene - ville ikke ha vitner underveis i prosessen, som pendlet mellom det kjølig kalkulerte og heftig ukontrollerte.

Slagmark - selvbilde

Samtidig kunne Bacon posere uvirksom i sine to atelierer, som minnet om ei slagmark. Gardiner og vegger var oversådd av penselstrøk, og bøker, filler, fotos og pensler lå kaotisk flytende på det malingsstenkete - og etter hvert fargestørknete - gulvet. Dette iscenesatte image er formidlet både av fotografen Cecil Beatons Battersea-bilder fra 1960, og gjennom tv-journalisten Melwyn Braggs nærgående opptak i Kensington 25 år seinere.

I likhet med Bacons verbalt insisterte selvbilde som autodidakt, bidro denne egenframstillingen til å danne en spontanitetsmyte - som også lå bak lanseringen av 50-tallets abstrakte ekspresjonister - rundt en outsider på den figurative arena.

Tegningen som medium assosieres gjerne med en akademisk utdanning, og dens tradisjonelle funksjon som forstadium til ferdig verk harmonerte dårlig med den direkte råheten i Bacons kjøttfulle maleri. Fotografiet - som han vedkjente seg og forbrukte i mengder som forbilde - var en annen sak, og sto i samtida som et moderne medium. Samtidig viser utstillingen hvordan han via penselen søkte å forme billedtegn med konsentrert slagkraft i flere overmalte fotografier fra bokseringen, som ellers så tydelig peker mot den utsatte arenaen og det isolerende rommet i hans maleri. Likevel er både disse overmalingene og de summariske skissene på billig papir mer som tekniske operasjoner å regne - og ligger nærmere en forfatters notater enn autonome arbeider.

Klekkelig betalt

Bacon - som fikk klekkelig betalt for sine lerreter - kunne også ha håvet inn store penger på etterspørselen etter mindre kostbare skisser. Galleristene måtte nøye seg med signerte opplag av litografiske reproduksjoner, som et grafisk verksted laget etter utvalgte malerier. Tate Gallery har nok punget dyrt ut for de 40 papirarbeidene, som selvsagt får verdi i sammenheng med museets øvrige samling - og er kunsthistorisk valuta for framtidas forskere. Likevel står skikkelsene i strek som spinkle skjeletter i forhold til den Bacon av kjøtt og blod som har malt seg til sitt kosmetiske ettermæle i kunsthistorien.

BOKSERINGEN ga Francis Bacon impulser til sitt slagkraftige maleri, og han var både en ivrig tilskuer og beadbeidet fotos - som her av Jack Dempsey.
FIGUREN VRIR SEG under Bacons pensel i en skisse fra tidsrommet 1957-60.