Anmeldelse: «Black Mirror sesong 5»

Både drittdårlig og årsbeste

«Black Mirror» er sitt sedvanlige, ujevne jeg.

Norsk regissør: «Black Mirror» er tilbake med sin femte sesong, og med på regilaget er norske Anne Sewitsky. Vis mer

«Black Mirror sesong 5»

4 1 6

Science fiction-serie

Alle episoder tilgjengelig 5. juni
Beskrivelse:

Dystopisk og småparanoid scifi-antologi om at teknologi er, du vet, farlig.

Kanal:

Netflix

««Black Mirror» er sitt sedvanlige, ujevne jeg.»
Se alle anmeldelser

Den dystopiske, paranoide scifi-serien «Black Mirror» er en frustrerende seeropplevelse. På én side er mange av de enkeltstående, novellefilm-aktige episodene så hoderystende plumpt realisert, tematisk overtydelige og dramatisk komatøse, at det dreper alle de andre kvalitetene, fra ypperlig foto, scenografi og skuespill, til oppriktig besnærende grunnideer. På en annen har sesongene en tendens til å inneholde én episode som ender blant årsbeste innenfor tv-mediet. Man kan bli sliten av mindre.

Etter vinterens interaktive ventepølse «Bandersnatch», er serien tilbake i velkjent fasong, selv om sesongen bare inneholder tre episoder – samtlige skrevet av serieskaper Charlie Brooker. Et samlet terningkast her grenser til meningsløst, episodene spriker alle retninger, men fire blir vel et slags gjennomsnitt.

Vingeklippet potetsekk

Først ute er «Striking Vipers», som handler om to gamle svirebrødre som finner flammen tilbake i et gammelt vennskap via et virtual reality-slåssespill. Her har vi et interessant premiss – som virkelig kunne fortalt noe om hvordan ny teknologi endrer selve definisjonen på hva et vennskap kan være – som ikke tas noen steder som helst, men heller ender i et usedvanlig konvensjonelt relasjonsdrama og blir alvorlig vingeklippet av serieskapernes manglende evne til å lage rollefigurer som oppfører seg som ekte mennesker. Og stakkars Anthony Mackie («Avengers», «Captain America») kunne vært erstattet av en potetsekk uten at noen hadde merket forskjell.

Det er så man ikke helt tror at neste episode er skrevet av samme fyr, for her sitrer det virkelig, i en av seriens aller beste episoder. En Uber-sjåfør (aldeles gnistrende spilt av Andrew Scott, Moriarty fra «Sherlock») har en personlig agenda mot skaperen av den Twitter-aktige appen «Smithereens», og skaper en dramatisk situasjon som raskt eskalerer ut av kontroll. Her lever serien for første gang på lenge opp til sin lovnad om bekmørk humor, og ikke bare bekmørkt mørke, samtidig som den er proppfull av både skremmende sanne ideer og ektefølt hjertesmerte. Dette er både emosjonelt og intellektuelt tilfredsstillende. Bravo.

Sedvanlig ujevnt

Siste episode, regissert av norske Anne Sewitsky («Sonja», «Sykt Lykkelig») befinner seg kvalitetsmessig et sted midt imellom, og handler om en ensom femtenåring som finner vennskap i en AI-robotleke kodet med personligheten til popstjernen Ashley O (spilt av Miley Cyrus som en slags variant av seg selv). Litt som ungdomsskolevarianten av Spike Jonzes «Her», altså. Historien er dramaturgisk fortung, tar noen lettvinte løsninger på både plott- og idénivå, og klarer aldri helt å bestemme seg for hva den skal være, eller hva den vil si, dessverre.

«Black Mirror» er altså sitt sedvanlige, ujevne jeg. Det er nesten så man lurer på om det er med vilje, at serien i seg selv er ment som en metakommentar på vårt stadig mindre givende avhengighetsforhold med teknologi, der plutselige glimt av glede gjør all frustrasjonen verdt det likevel. Eller begynner jeg bare å bli paranoid?