KRITIKERROST: Kjersti A. Skomsvold har fått svært god mottakelse for sine bøker. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
KRITIKERROST: Kjersti A. Skomsvold har fått svært god mottakelse for sine bøker. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

- Både kjærlighet og skriving handler om å kaste seg ut fra balkongen

Nå har kritikerfavoritten Kjersti A. Skomsvold skrevet en kjærlighetsroman.

(Dagbladet:) - Kjærlighet og skriving er veldig likt: Du må kaste deg ut fra balkongen, og kanskje står det noen under og tar deg imot, sier Kjersti A. Skomsvold til Dagbladet.

Hun har markert seg som en av Norges største kritikerfavoritter. Bok nummer fire, romanen «33», har nettopp kommet ut, og ligger an til å bli like populær som de forrige.

«En så original billedbruk at det kan ta pusten fra deg», skrev Dagbladets anmelder.

Sykdom og kjærlighet
Debutromanen «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg», om gamle Mathea, er satt opp som teaterforestilling på Nationaltheatret.Roman nummer to, «Monstermenneske», var en selvbiografisk historie om hvordan hun skrev seg ut av sykesenga, etter flere år med ME.

Denne gangen har Skomsvold skrevet en kjærlighetsroman. Den handler om 33 år gamle K, som er lungesyk, samt hennes tidligere kjæreste Ferdinand, som har begått selvmord, og den nye kjæresten Samuel.

- Vi skriver for å forstå noe, tenker jeg. Og selvmord er på mange måter umulig å forstå. Jeg ser at det er noen temaer jeg sirkler rundt i bøkene mine. Jeg skriver om død og sykdom, men også om kjærlighet. Og om hvilken betydning det å skrive har, sier hun.

Holder livet i balanse
- Ferdinand står for et tap hos K. Når hun begynner å skrive, er det for å kompensere for det tapet. Ved å skrive om noe, forandrer jeg en opplevelse og gjør det til syvende og sist om til et konkret objekt - en bok-.

- Du har sagt at da du begynte å skrive, tok det over livet ditt. Er det fortsatt slik?

- Ja, jeg føler at bøkene holder livet i balanse, og at jeg nærmest ikke eksisterer når jeg ikke skriver. Det blir et slags feste. Samtidig tror jeg at det er nødvendig for å fullføre en roman at det føles så viktig. Det å skrive har blitt en måte jeg kan være i verden på. Men nå jobber jeg med å få det til å ikke bety alt, sier Skomsvold.

Skremmende å ikke skrive
Fordi hun har skrevet siden hun var syk, er det å skulle slutte å skrive en skremmende tanke for henne.

- I «Monstermenneske» var det først sykdommen som tok stor plass. Deretter overtok skrivingen. Derfor forbinder jeg det å ikke skrive med sykdom, forklarer hun.

- Er du frisk i dag?

- Jeg tenker at jeg er like frisk som alle andre. Alle har jo noe. Men jeg føler egentlig at jeg er veldig ferdigsnakket om dette. Historien jeg vil fortelle om det, står i «Monstermenneske», sier hun.

Den nye romanen beveger seg i enda større grad fra det mørke mot det lyse, mener hun. Tidligere har hun isolert seg i skriveprosessen - hun flyttet til Paris mens hun jobbet med «Monstermenneske», med mål om å ikke bli kjent med noen. Men denne boka har hun skrevet mens hun har vært «ute i verden».

Turte ikke være alene
- Da jeg begynte på denne boka, jobbet jeg samtidig med teaterstykket på Nationaltheatret, og fikk kontinuerlige tilbakemeldinger der. Det var så mye lettere enn å sitte for seg selv, og det var så mye glede forbundet med det. Så da dramatiseringsarbeidet var over, turte jeg plutselig ikke å være alene med romanen. Jeg som i alle år har villet være alene - på fest har jeg ofte tenkt «når kan jeg gå hjem og skrive?» - begynte å oppsøke venner under påskudd av å se OL på tv, forteller hun.

På samme måten hender det at hun finner påskudd til å gå innom forlaget, for å minne seg selv på at hun er forfatter.

- Når jeg skriver bok, er jeg alene med mitt eget. Det er da jeg kan føle meg mest usikker på det jeg holder på med. Har det egentlig noen betydning? Da går jeg innom forlaget og later som om jeg skal poste et brev eller hente noe. Å møte de som arbeider ved forlaget, og snakke med andre forfattere, er noe av det beste jeg vet!