MENNESKETS NATUR: Evolusjonspsykologien kan ikke svare på hva det vil si å være et menneske, skriver Thomas Hylland Eriksen. Illustrasjon Leonardo da Vinci/Wikimedia Commons
MENNESKETS NATUR: Evolusjonspsykologien kan ikke svare på hva det vil si å være et menneske, skriver Thomas Hylland Eriksen. Illustrasjon Leonardo da Vinci/Wikimedia CommonsVis mer

Både og

«HJERNEVASK»: Evolusjonsteorien kan gi svar på alle spørsmål man måtte komme på å stille om mennesket. Bortsett fra de virkelig interessante.

||| DET ER IKKE vanskelig å forstå etterspørselen etter enkle svar på kompliserte spørsmål. Drømmen om at én vitenskapelig teori skulle få hele det lurvete kaoset av all verdens detaljer til å falle ryddig på plass, er verken ny eller ubegripelig. Hvor deilig ville det ikke vært om man kunne nøye seg med å lære en enkel teori, i stedet for å måtte streve seg gjennom et endeløst alfabet av kronglete intellektuelle labyrinter, fra Adorno til Zizek. Dersom en troverdig autoritet bare kunne slå ettertrykkelig fast at evolusjonslæren både stiller de relevante spørsmålene og gir alle svar, så ville alle kunne spare mye tid og krefter, ikke sant, og enda bedre: De blærete tåkefyrstene i akademia ville endelig få så hatten passet.

DE FLESTE debatter om arv og miljø begynner og slutter med polarisering. Så også denne gangen, ser det ut til. Evolusjonslæren kan fortelle mye om mennesket som samfunns- og kulturforskere trenger å vite, og ny kunnskap kommer til hvert år, selv om det er en tendens til at forskningsresultater blir noe oversolgt. Ikke minst har kunnskapen om hjernens virkemåte vært i rivende utvikling i senere år — for eksempel er emosjonenes betydning blitt kraftig oppvurdert på bekostning av rasjonaliteten. Imidlertid er ikke evolusjonslæren en teori om alt, og sett fra et kultur- og samfunnsfaglig perspektiv, har den tre store mangler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR DET FØRSTE er evolusjonslæren til liten hjelp hvis temaet er historisk endring. Den har ingen ting å melde om årsakene til den industrielle revolusjon, endringene i nordeuropeiske kjønnsroller i det 20. århundre, fremveksten av den globale finansøkonomien eller tolvtonemusikken.

Et talende eksempel fra vitenskapshistorien er kontroversene rundt Margaret Meads forskning på Samoa. Kort fortalt mente Mead at mennesker var grenseløst fleksible og formet av sitt miljø, noe hun mente å ha bevist ved at ungdom på Samoa, takket være forskjeller i oppdragelsen, var mer harmoniske enn nordamerikansk ungdom. Hennes sentrale faglige motstander, sosiobiologen Derek Freeman, mente derimot å ha bevist at både selvmord og brutal vold var utbredt på Samoa, og at den unge Mead var blitt lurt av informanter med en perfid sans for humor. Andre som forsket i området inntok gjerne en mellomposisjon.

MEAD KAN HA tatt feil, og det er bred enighet om at hennes forskning på Samoa var mangelfull. Samtidig fikk hun på en særdeles konkret måte rett i at miljøet har betydning for personlighetsutviklingen. Hennes bøker, og særlig Coming of Age in Samoa, fikk nemlig stor betydning for den amerikanske kulturrevolusjonen på 1960-tallet, da det tilknappede, strenge USA hun hadde sin oppvekst fra, ble detronisert av en frihetlig kulturell strømning med mer sans for ansiktshår enn slips.

Endringene i barneoppdragelse i dette landet var også dramatiske i annen halvdel av forrige århundre, fra strenghet og lydighet som idealer til vennlighet og selvstendighet. Det er blitt forbudt å slå barn, og de fleste kvinner har jobb. Hvordan nydarwinismen vil forklare disse endringene, er fremdeles et åpent spørsmål. Det er uansett slike spørsmål samfunnsforskere typisk stiller.

FOR DET ANDRE kan ikke evolusjonslæren gjøre rede for sosial og kulturell variasjon. Det er lenge siden tilhengere av biologiske forklaringsmodeller mente at kulturforskjeller kunne forklares genetisk. Følgelig er det nødvendig å lese historie og etnografi, økonomi og sosiologi for å skjønne hvorfor India er så forskjellig fra Brasil. Her finnes ingen snarveier.

Det er trivielt sant at menn fra naturens side er mer voldelige enn kvinner — nesten alle mennesker i hele verden vet det — men det er mindre trivielt, og derfor mer interessant, å forsøke å forklare variasjon. Hva kommer det av at det finnes folkeslag på Borneo som inntil ganske nylig var aktive hodejegere, mens folkeslag med beslektet teknologi og sosial organisasjon i Malaysia ikke engang hadde noe ord for vold?

AT MENN DREPER mer enn kvinner er altså ingen nyhet. Derfor er et interessant forskningsspørsmål hva det kan komme av at kvinner i Chicago likevel myrder flere enn menn i London. Genene har igjen lite å melde. Nok en gang er det nødvendig å gå den tunge veien om studier av historie og samfunn.

Hvorfor har urfolkene i Australia så intrikate slektskapssystemer, når san-folk i det sørlige Afrika, med teknologi som minner om deres, har særdeles enkle slektskapssystemer? Hvorfor begynte mennesker å temme drøvtyggende dyr i det nåværende Tyrkia og ikke i Afrika? Hvorfor er det kaste i India og klasse i Vest-Europa? Det er fortærende, men man må lese både populasjonsgenetikk og arkeologi, økologi og geografi, historie og sosiologi for å forstå denne variasjonen.

HVA ER FORKLARINGEN på at kvinner knapt får forlate hjemmet i afghanske landsbyer, mens de er sentrale aktører på markedene i Vest-Afrika? Det er bare forskere som er rammet av tredjegrads tunnelsyn som vil prøve seg med en forklaring om menns seksuelle kontroll over kvinner i det afghanske tilfellet. Det er et trivielt faktum at sæd er billig mens egg er dyre, og at menn derfor generelt ønsker å kontrollere kvinners seksualitet hvis de får anledning til det. Dette forklarer imidlertid ikke hvorfor kvinner har så mye mindre bevegelsesfrihet i Afghanistan enn i Ghana.

For tiden foregår det spennende forskning om det evolusjonære grunnlaget for religiøsitet, forskning som går langt utenpå vulgærateismen hos nydarwinister som Richard Dawkins. Imidlertid er det ingen som tror at evolusjonslæren vil kunne forklare variasjoner i religiøsitet. Hvis man er det minste interessert i å forstå variasjon og endring, trenger man kort sagt noe mer enn en evolusjonær tilnærming.

FOR DET TREDJE
finnes to store spørsmål man kan reise om menneskets vesen, og evolusjonslæren stiller bare ett av dem, nemlig «Hva er et menneske»? Innenfor sin forståelsesform kan evolusjonslæren gi tilforlatelige og ofte interessante svar med utgangspunkt i at mennesket er en liten kvist ytterst ute på en gren på livets store tre. Den vil kunne si noe meningsfylt om artsmessige fellestrekk.

Det andre spørsmålet, «Hva vil det si å være et menneske»?, krever imidlertid svar av en helt annen type. Det er jo så mange merkelige måter å være menneske på. Det var derfor genetikeren Steve Jones, en mer tvisynt mann enn fanatikere som Dawkins og Steven Pinker, uttalte at «evolusjonslæren kan gi oss svar på alle spørsmål om sex og opera. Unntatt de interessante spørsmålene».

SPØRSMÅLET OM hva det vil si å være et menneske kan belyses av kunnskap om menneskets evolusjon, men den som virkelig tror at evolusjonslæren gir de eneste gyldige svarene om menneskets vesen må ha et noe underernært indre liv.

Det er fremdeles nødvendig å lese både Marx og Rousseau, Dostojevskij og Darwin hvis målet er å forstå mennesket og vår verden. Etter Darwin fremstår både Kant og Platon i et nytt lys, men arbeidsløse blir ingen av dem.

Komplekse spørsmål krever komplekse tilnærminger, og det eneste som kommer ut av polemiske overforenklinger er den lite potente lyden fra én klappende hånd.