BORTE BRA: For hvert a-ha eller hver Susanne Sundfør som faktisk når ut til et internasjonalt publikum, fins det 10.000 musikere som kunne ha truffet oss her hjemme bedre. De har valgt bort kunsten til fordel for lyd og imitasjon. De har tilpasset seg et marked som de ikke er på. Genial illustrasjon: Flu Hartberg
BORTE BRA: For hvert a-ha eller hver Susanne Sundfør som faktisk når ut til et internasjonalt publikum, fins det 10.000 musikere som kunne ha truffet oss her hjemme bedre. De har valgt bort kunsten til fordel for lyd og imitasjon. De har tilpasset seg et marked som de ikke er på. Genial illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Badmintonrekkert

Det er norske musikeres privilegium å synge på engelsk. Det er mitt privilegium å fnise av dem.

Meninger

Under Idrettsgallaen i begynnelsen av januar fikk vi for første gang høre Norges offisielle OL-sang. Dette er sangen som skal motivere deltakerne til å gi alt, som skal samle folket bak troppen, som skal være et flagg av lyd. Den heter «The best of us». Det stemmer: Når norske utøvere skal motiveres til å gi alt for sitt land, i konkurranse med utøvere fra alle andre land, synges det på utenlandsk.

De som har bestilt og laget denne sangen, har mistet tilliten til sitt eget språk. De tror ikke at norsk er det språket som er best egnet for å ildne opp nordmenns følelser. Vårt eget språk mangler oppildnende kvaliteter, derfor tyr vi til et annet. Men: Når du sier at du ikke finner ord, kan det være fordi du ikke har lett på riktig sted.

Vi nordmenn snakker mer engelsk til hverandre enn før. Fordi vi leser og hører mer engelsk. Vi snakker om fenomener før de har fått en norsk oversettelse. Det fins fortsatt ikke gode, anvendelige eller allment godtatte norske ord for headset eller online eller twerking. Og vi klarer oss uten. Sosiale medier har gjort oss mer sarkastiske, og engelsk er mer egnet for syrligheter. «Yeah, right» klinger tørt og fyndig. «Ja, særlig» lyder barnslig og furtent. Selv i enerom kan vi finne på å banne på engelsk, siden fuck smeller mer enn faen. Vi snakker sammen og siterer filmer og pønsjer vitsene våre og tweeter på engelsk: An offer you can’t refuse. Heeeere’s Johnny! I rest my case. No shit, Sherlock. Tell me about it. Dsjises! Les Pondus. Det er sånn vi snakker nå. Nesten, i hvert fall. Men selv om det spes ut med stadig mer utenlandsk, er det fortsatt norsk vi snakker. Når vi synger, derimot:

Vi har alle vært åtte år og hatt tilgang til badmintonrekkert og speil. De fleste av oss har stått foran speilet med rekkerten som gitar og sunget på det vi trodde var engelsk. Og så ble vi eldre og sluttet med det. (Jeg har forsøkt å skrive sangtekster på engelsk, også etter fylte 16, men jeg skjems. Kraftig.)

Jo Nesbø er galaksens mestselgende forfatter. Han selger like mye i utlandet som i Norge, og det er der ute lesermassen vokser fortest. Likevel skriver han fortsatt på norsk. Det er ikke fordi han kan mindre engelsk enn norske musikere. Det er fordi han får fortalt historien sin best på det språket han kan best. Likevel synger norske musikere på engelsk.

Etterligning spiller en rolle: Man har lyst til å lage ting som ligner på det fineste man vet. Ikke noe galt i det. Tradisjon spiller en rolle: De fleste opererer i musikksjangere som har anglo-amerikanske røtter, og klangen i språket er en del av lydbildet. Men da velger man bort musikk som kommunikasjon. De beste låtene, fra Chuck Berry til Chuck D til PJ Harvey, snakker - eller skriker - om Hvordan Vi Lever Nå. Sangene er personlige meldinger, og språket er en del av personen. Det sitter fast i kroppen.

Motsetningen er gammel, og utmerket skildret i Amadeus, der keiser Josef bestiller en tyskspråklig opera av Mozart, selv om hoffmusikerne insisterer på at opera må synges på italiensk, siden tysk er for brutalt til det bruk.

Når du velger lyd framfor mening, velger du klang framfor følelse, og overflate framfor innhold. Å bruke sitt eget språk er mer moderne, nå som kunst - all kunst - handler mer om at en kunstner uttrykker sine egne tanker og følelser, og mindre om hans evne til å gjenskape teknikken til tidligere mestere.

Norske dansere og billedkunstnere kommuniserer uten ord, og de fleste av dem viser ofte kunsten sin i utlandet. De gir forestillingene og utstillingene sine engelske navn. Det er litt corny, men det irriterer meg ikke. Å skrive og synge på et fremmedspråk, derimot, er et selvpåført handikap, og det fører til et enormt svinn av mening. For hvert a-ha eller hver Susanne Sundfør som faktisk når ut til et internasjonalt publikum, fins det 10.000 musikere som kunne ha truffet oss her hjemme bedre. De har valgt bort kunsten til fordel for lyd og imitasjon. De har tilpasset seg et marked som de ikke er på.

Det norske språket har ikke hindret Kaizers Orkestra, Kvelertak eller et kobbel med black metal-grupper fra å skaffe seg et stort publikum i utlandet. Grekere og chilenere studerer norsk for å skjønne tekstene. Fravær av engelsk har heller ikke stanset verden fra å lytte til Rammstein eller Sigur Rós.

I blant vil en nordmann kunne skrive engelske tekster på høyde med de som har engelsk som morsmål. Jeg vil ikke ha noe musikkspråkpoliti. Jeg vil bare påberope meg retten til å fnise. Når en norsk artist synger til meg på engelsk, er hennes hovedbudskap at hun ikke vil ha meg som publikum. Hun kan være så dyktige hun vil, men ett ord gjaller i hjernen og overdøver alt de synger. «Badmintonrekkert».

Norsk er et verneverdig dyr, og reviret krymper. Det blir tyngre å tviholde på å si morsomt i stedet for funny. Den formen for påståelighet gjør meg til mer av en utdatert snåling enn det jeg ønsker å være. Jeg kjenner alpeluen stramme om hodet, ser sykkelklypene vokse ut av leggene. Å hegne om språket er vanskelig. Det virker riktig, men også fåfengt. Det kjennes som å øse en pram i regnvær.

Vi kommer til å snakke norsk her i landet i en del år til. Noen kommer sågar til å synge på norsk, for å treffe sine tilhørere der de kjenner det mest. Empirien er på deres side: Noen tror at engelske tekster tenner nordmenn mer enn norske, men den OL-sangen tryna grundig. Det er bare å se på alle de gullmedaljene som Norge ikke har tatt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook