Bærekraftig utvikling?

Bærekraftig utvikling kan ikke realiseres på Kløfta og i Groruddalen alene uten at Oslo indre øst og Sierra Leone også er med.

«Jordas naturgrunnlag vil ikke tåle at vestlig produksjons- og forbruksmønster på dagens nivå legges til grunn i hele verden.» Sitatet er hentet fra stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand fra Miljøverndepartementet. Vestlig levesett er med andre ord ikke bærekraftig hvis flere land tilegner seg samme levesett. Det kan ennå gå forholdsvis bra så lenge vår levestandard ikke universaliseres.

Man kan lure på hva vi skal med denne kunnskapen, og på hvilken måte den er relevant for oss som lever i Norge i dag. Er det noe som er greit å vite, eller bør det få betydning for oss på konkret vis? I samme stortingsmelding blir det langt på vei antydet at Norges satsing på lokalt Agenda 21-arbeid (LA-21) går mot slutten. Agenda 21 (og herunder LA-21) stammer fra FNs toppmøte om miljø og utvikling som fant sted i Rio 1992.

Flere land i forskjellige verdensdeler jobber etter prinsippene for LA-21. Kjernen i LA-21 er nettopp bærekraftig utvikling lokalt og globalt. Her i Norge ser det dessverre ut til at kamp mot gjennomgangstrafikk i eget boligområde har større gjennomslagskraft enn solidaritet med mennesker i andre land og verdensdeler. Selve begrepet «bærekraftig utvikling» har likevel vært sentralt i norsk miljøarbeid helt tilbake til Brundtland-rapporten. Begrepet er forholdsvis lite omdiskutert til tross for at det rommer skjulte premisser og en ikke ubetydelig styringsoptimisme. Jeg vil her vende oppmerksomheten mot begrepets skjulte premisser av etisk karakter.

Bærekraftig utvikling defineres av Brundtland-rapporten som «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge muligheten for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov» (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1987). Med dette mener man at bærekraftig utvikling ikke kan avgrenses til sted og tid, men i seg selv er grenseløs. Bærekraftig utvikling kan ikke realiseres på Kløfta og i Groruddalen alene uten at Oslo indre øst og Sierra Leone også er med, man kan heller ikke snakke om bærekraftig utvikling i dag uten at morgendagen er en del av helheten. Det ligger i forlengelsen av denne innsikten at den bør ha konsekvenser for våre valg og handlinger i dag. Tanken er da at hva vi gjør bør preges, ikke bare av hva som er best for oss og våre nærmeste, men også av hva som er best for mennesker som kommer etter oss, og for mennesker som lever i land langt borte fra oss. De skjulte premissene av etisk karakter i «bærekraftig utvikling» kan dermed formuleres slik: Mennesker som ikke lever på samme tid som oss, har etisk betydning for oss som lever i dag, og mennesker i land utenfor Norge har betydning for det norske samfunnet og nordmenn etisk sett.

Sett fra et demokratisk ståsted er dette slett ikke så urimelig som det kanskje kan høres ut. Politikk i et demokratisk land er en øvelse i å sette til side egeninteressen til fordel for fellesskapets og andre enkeltmenneskers interesse. At dette er en vanskelig øvelse, ser vi hver gang en meningsmåling offentliggjøres i en avis eller i radio. Media og meningsmålinger lever av forenklinger, mens demokratisk politikk ikke kan leve uten tilsidesettelsen av det umiddelbare. For å være et ansvarlig menneske i et demokratisk land kreves det ikke av oss at vi stemmer på det ene eller det andre partiet. Det som kreves, er evnen til å sette fellesskapets og andre menneskers interesse foran egeninteressen. Det vil ikke si at vi skal se bort ifra hva vi mener vil være til vårt eget beste, men det betyr at det ikke er det eneste viktige.

Dette er en vanskelig øvelse av flere grunner. Forenklinger har en styrke selv de beste tankerekker og sterkeste argumenter kjemper forgjeves mot. Følgende spørsmål kan være et godt eksempel: Vil du ha billigere kjøtt? Svaret på spørsmålet er «ja» eller «nei», mens en mer passende reaksjon kunne være et motspørsmål: Hva ville det innebære for landbruket?

Et slikt motspørsmål kunne bedre ført til en samtale i stedet for en påstand. En samtale, dialog om hvilket landbruk vi ønsker og hvilke forhold vi ønsker for nyttedyra, er også langt mer i tråd med LA-21.

Når «bærekraftig utvikling» og Lokal Agenda 21 er så lite omdiskutert som det er, skyldes det trolig at begrepene for det meste har avfødt nye begreper, og dokumentene har resultert i nye omforente erklæringer. Praktisk handling er det blitt mindre av. Det kan se ut som synspunktet at de som kommer etter oss, og de som lever under fjerntliggende himmelstrøk, er av betydning for oss etisk sett, ikke er kontroversielt, men det får heller ingen praktiske konsekvenser for moderne menneskers liv.

Hvis det var enighet om at et slikt synspunkt også skulle få betydning for konkret, praktisk handling, er det vanskelig å forutsi hva som ville skjedd. Saken er nemlig den at vi ikke vet hvordan man best kan ivareta kommende slekters interesser. Faktisk vet vi heller ikke hvordan mennesker i andre land best kan bli tatt vare på uten at det skjer overtramp av formyndersk art. Kravet som stilles er vanskelig å innfri, og dermed blir den etiske fordringen oversett.

Det er å beklage av flere grunner. Livet vi mennesker i vestlige land lever, har allerede konsekvenser for andre enn oss selv og våre umiddelbart nærmeste. Forurensing fra transport, avfall, energiforbruk og industri er grenseløs i sine virkninger. Nasjonalstaten blir i praksis ofte en avgrensning i forhold til goder slik at de mennesker som til enhver tid er borgere av for eksempel nasjonalstaten Norge, har rett til å ta del i de goder landet råder over. De ulemper og problemer som levemåten i Norge fører til, går ut over flere enn nasjonalstatens innbyggere.

Bilkjøringen som foregår i Norge har, i tillegg til de lokale problemer den fører med seg, også konsekvenser for folk utenfor landets grenser. Oljeproduksjonen i Nordsjøen, som fører til et pengefond av en størrelse ingen riktig kan fatte, gir likeså miljøproblemer i verden for øvrig. Dagens dyrehold i den vestlige verden kan se ut til å føre til sykdommer og tilstander vi ennå ikke ser rekkevidden av. Hvilken risiko dette innebærer for fremtidens mennesker vet vi ingenting om.

Spørsmålet vi må stille blir: Hva skal til for at mennesker som kommer etter oss, og som lever andre steder enn oss, skal få et godt liv? Hva må vi gjøre her og nå og hver dag for ikke å ødelegge andre menneskers livsmuligheter? Det handler om på hvilken måte bærekraftig utvikling kan bli mer konkret og mulig å omsette i praktisk handling. Lite tyder på at kildesortering av en stadig større avfallsmengde er tilstrekkelig.

Hvis spørsmålet dreier seg om generasjoner som kommer etter oss, er vi alle sammen like hjelpeløse. Vi aner ikke hva de som fødes om 50 år vil trenge for å få sine behov oppfylt. Fremtiden kommer som regel overraskende på de fleste, og når den er her, virker den helt naturlig.

Men når spørsmålet dreier seg om mennesker som lever samtidig med oss, er det lettere å besvare fordi dette er mennesker vi kan bli kjent med. Problemet er at vi ikke bruker tid og oppmerksomhet på å finne ut av på hvilken måte man best ivaretar andre menneskers liv. Jeg tror det vil være fruktbart å forsøke å komme nærmere de mennesker det gjelder, bli kjent på tross av avstander kulturelt og geografisk. Skal for eksempel fattigdommen overvinnes, må våre liv bli involvert i liv som leves i andre land. Vi må tillate at flere enn de som er oss nærmest blir en del av liv og dagligdag.

Skal vi ta på alvor at jordens naturgrunnlag ikke kan tåle at vestlig produksjons- og forbruksmønster legges til grunn i hele verden, bør vi finne ut av hvilken betydning denne viten skal ha. Er det ønskelig å opprettholde en skjev fordeling av goder, eller ville det være bedre etisk sett å endre vestlig levesett over i mer bærekraftig retning?