BASSMESTER:  Marcus Miller under en konsert i Budapest tidligere i år. Hans nye album er en funk-fornøyelse av godt merke. FOTO: SCANPICS/AP/BALAZS MOHAI.
BASSMESTER: Marcus Miller under en konsert i Budapest tidligere i år. Hans nye album er en funk-fornøyelse av godt merke. FOTO: SCANPICS/AP/BALAZS MOHAI.Vis mer

Bærekraftige bassmestere

Nye album fra Marcus Miller og Avishai Cohen pluss Oslo-aktuelle Gregory Porter.

ALBUM: «Renaissance» betyr som kjent «gjenfødelse» eller «oppstandelse».

Men hvorfor funkbassmaestro Marcus Miller (53) har valgt akkurat det ordet som tittel på sitt nyeste album, er ikke godt å si.

 MARCUS MILLER: Bassmesteren funker fortsatt på alle fronter.
MARCUS MILLER: Bassmesteren funker fortsatt på alle fronter. Vis mer

Millers karakteristiske bassisme har aldri vært spesielt fraværende i jazzen siden hans store kommersielle gjennombrudd på 80-tallet som produsent/bassist for Miles Davis («Tutu» m.m.) og om noe gjenfødes på «Renaissance», var iallfall ikke jeg klar over at det noen gang hadde dødd.

NÅR først dét er sagt, skal det også sies at det stadig, som nesten alltid, er en fornøyelse å høre Miller i selskap med musikere som han har håndplukket til sitt bassdrevne univers.

Først og fremst fordi han får mer driv, melodi, harmoni og klangmangfold ut av de fire el-basstrengene enn nesten noen annen, men også fordi han skriver fengende låter og instrumenterer/arrangerer dem så rikt at det vanlige funkgjespet aldri inntreffer.

På «Renaissance» bruker han gitar, keys, blåsere og perkusjon i en tett, men gjennomført velstrukturert vev, slipper til vokalgjestene Gretchen Parlato, Rubén Blades og selveste Dr. John i små doser og overleverer nye låter pluss War-klassikeren «Slippin' Into Darkness», Moldejazz-aktuelle Janelle Monáes «Tightrope» samt Jackson 5's «I'll Be There» (solo) i versjoner der den Miller'ske kombinasjonen av nådeløst streng/swingende leken atferd rundt grunnrytmen bokstavelig talt funker som ei kule.

Artikkelen fortsetter under annonsen

COHEN/HERSHKOVITS: Kontrabass og piano i sobert samspill.
COHEN/HERSHKOVITS: Kontrabass og piano i sobert samspill. Vis mer

ISRAELSKE Avishai Cohen (42) etablerte seg som en ettertraktet bassist i New York på 90-tallet og samarbeidet med en lang rekke toppmusikere, spesielt Danilo Perez og Chick Corea. De siste åra har han på ny bodd i Israel, og duoalbumet «Duende» kom som følge av at han tilfeldigvis fikk høre sin yngre landsmann, pianisten Nitai Hershkovits, i en liten klubb i Tel Aviv.

Det korte albumet (34 minutter) teller Thelonious Monks «Criss Cross», John Coltranes «Central Park West» og Cole Porters «All of You» samt en håndfull Cohen-originaler, og om samspillet mellom de to meget kompetente instrumentalistene ikke akkurat sprenger grenser for piano/bass-formatet, er det nært, inderlig og vakkert, med Cohens store basstone og sikre fraseringer som aldri sviktende drivverk.

BARE noen uker etter at Gregory Porters debutalbum fra 2010, «Water», ble utgitt i Norge (anmeldt her 20.6) kommer «Be Good», den amerikanske sangerens årsferske oppfølger.

Porter, klar for Oslo Jazzfestival-konsert på Operataket i august, har forståelig nok ikke endret så mye på den suksessformelen som utløste en grammynominasjon og ga ham et solid karriereløft.

GREGORY PORTER: Solid andrerunde fra vokalkometen.
GREGORY PORTER: Solid andrerunde fra vokalkometen. Vis mer

Musikerne rundt ham er stort sett de samme gode, det jazz/soul-forankrete repertoaret har overvekt av originalmateriale med tekster som dels beskriver, dels reflekterer over kjærlighetens kår og ulike utslagsformer, og balanseres av kjente låter med no nonsense-tekster: Nat Adderley/Oscar Browns «Work Song», Sammy Fain/Paul Francis Websters «Imitation of Life» og ikke minst Billie Holidays «God Bless The Child», den siste i a cappella-versjon.

Gregory Porter er stadig vekk en sanger som i kraft av både stemmeprakt og rytmisk sikker henvendelseskraft tåler sammenlikning med så vel Nat «King» Cole som Kurt Elling.

Han er høyrøstet og lavmælt med samme troverdighet, og det føles befriende at jakten på kommersiell suksess ikke virker å være mer skånselløs enn at noen ganske friske saksofonkor (Yosuke Sato, Tivon Pennicott) får lov til ruske opp i den innsmigrende tilgjengeligheten som unektelig også er en del av dette albumet..