Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bærekraftige historiske byer?

For en tid tilbake oppstod en ikke uvanlig episode. Et veiprosjekt, med mål å vitalisere en historisk by, stod i fare for å ødelegge de samme verdier som skulle vitaliseres; en klassisk konflikt mellom bevaring og utvikling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det spesielle ved denne saken var at byen var Fez i Marokko, innskrevet i UNESCOs World Heritage List, og at en aktør knyttet i veiprosjektet var Verdensbanken. To FN-institusjoner befant seg bokstavelig talt på kollisjonskurs. Nestenulykken resulterte i en enighet mellom UNESCO og Verdensbanken om å utarbeide «Retningslinjer for historiske byer», slik at lignende konflikter kunne unngås for fremtiden.

Episoden skulle imidlertid vise seg å få følger for langt mer nordlige breddegrader. UNESCOs Nordic World Heritage Office (NWHO) var nylig etablert i Oslo etter avtale med den norske regjering. NWHO har som mål å styrke gjennomføringen av FNs konvensjon for verdens natur- og kulturarv. Samtidig skal kontoret belyse sammenhenger mellom vern og utvikling i samsvar med utfordringer nedfelt i Brundtland-rapporten «Vår felles fremtid».

Er det så ønskelig og er det overhodet mulig å utforme felles retningslinjer for verdens historiske byer? Er ikke verdien av den enkelte by unik, slik at enhver generalisering vil medføre uheldige forenklinger av byens kompleksitet og mangfold? Slike spørsmål lå til grunn for NWHOs bidrag, et bidrag som fikk navnet «Sustainable Historic Cities - a North Eastern European Approach». I stedet for en ren teoretisk tilnærming, valgte NWHO å integrere de saken angår, noen historiske byer.

Regionen Baltikum- Norden ble valgt som studieområde. Ved siden av Norden, fremstår Baltikum som en spennende samarbeidspartner. De baltiske landene er gjenstand for dramatiske økonomiske og politiske endringer. Samtidig framhever de, med velbegrunnet stolthet, sine bykulturer som regionens kulturelle bidrag til det nye Europa. Resultatet er at alle de baltiske hovedstedene i dag er å finne på The World Heritage List, en posisjon ingen av de nordiske landene kan skilte med. Spenningen mellom utvikling og bevaring i Baltikum er tydelig og dramatisk. Uten en bevisst kulturpolitikk kan umistelige kulturelle verdier gå tapt. Byene Tallinn, Riga, Visby og Ålesund ble utpekt som representanter for de baltiske og nordiske landene.

På et tidlig møte mellom byene ble spørsmålet reist om det finnes en nordisk modell for planlegging som med hell kan anvendes i Baltikum. Svaret (Baldersheim) er nei , dersom en med nordisk modell mener en statisk modell for maktfordeling og beslutninger. Svaret er imidlertid ja dersom en viser til de nordiske landenes tradisjon for reformer. En nordisk modell kan således relateres til en opparbeidet evne til å justere forvaltningen i takt med endrede forutsetninger. Denne modellen må betegnes som dynamisk, hvor en evner å trekke lærdom ved prøving og feiling, og hvor en ved åpne prosesser er i stand til å håndtere komplekse strukturer. Dette dannet grunnlaget for at prosjektet ble støttet av det norske utenriksdepartement som ledd i demokratiutvikling i Øst-Europa.

Et annet tema som fikk en sentral posisjon, var i hvilken grad og på hvilken måte begrepet bærekraft kan anvendes på forvaltning av byer - av historiske byer. Den «klassiske» definisjonen, knyttet til Brundtland-kommisjonen, bygger på hele 94 vitenskapelige arbeider, og kan tolkes som et forsøk på å etablere et ressursregnskap for moder Jord. To begreper er her sentrale. Det ene er behov , som primært refererer til verdens fattigste befolkning. Det andre er grenser , som viser til naturens tålegrenser som produksjonsenheter og økologiske systemer. Sett fra en slik «klassisk» posisjon er det relevant å spørre hvilken rolle våre bykulturer kan og bør innta i spørsmålet om en bærekraftig utvikling. Temaet kulturvern vil i et slikt perspektiv med nødvendighet innta en ytterst perifer posisjon.

En slik antakelse bekreftes av FNs Commission for Sustainable Development, som har utarbeidet et sett indikatorer som rettesnorer for en bærekraftig utvikling. Disse indikatorene omhandler imidlertid kun målbare verdier i samsvar med det klassiske bærekraftbegrepet. Kulturelle verdier anses i denne sammenheng som irrelevante.

På den annen side, FN-rapporten «Our Creative Diversity», om kultur og utvikling, understreker de urbane kulturer som en av vår tids største utfordringer. Den globale urbaniseringsprosess er en av de viktigste drivkreftene innen dagens samfunnsutvikling. For første gang i historien bor flertallet av jordens befolkning i byer. Vi står ved inngangen til den urbane æra. Videre understreket Rio-konferansen en tverrfaglig tilnærming og et lokalt engasjement, tenke globalt og handle lokalt, som forutsetninger for en bærekraftig utvikling.

Ut ifra dette kan en slutte at skal en bærekraftig utvikling få gjennomslag ut over parolene, må forståelsen av bærekraft samsvare med den urbane virkelighet, siden denne er hverdagens miljø for flertallet av jordens befolkning. Kulturelle verdier bør her spille en avgjørende rolle med hensyn til lokalt engasjement, til vilje og evne til å ta vare på de nære omgivelser, som det lokale fellesskapets egne ressurser. Sett fra et forvaltningsmessig synspunkt må det videre betraktes som en forutsetning at den enkelte by etablerer en tverrfaglig og handlekraftig forvaltning med mandat til å definere og gjennomføre Agenda 21, slik at det å handle lokalt blir mulig. Det sier seg selv at kulturelle verdier må integreres i en slik forvaltningsmodell.

Så langt ideelle fordringer. Passer så dette kartet med det baltiske og det nordiske bylandskap? Med henvisning til statsforvaltningen i de landene som var involvert i prosjektet, synes det formelle lovverket å være relativt tilfredsstillende utviklet. Temaet kulturvern synes videre å innta en tradisjonsrik og etablert posisjon. Temaet bærekraftig utvikling er imidlertid omtalt med betydelig usikkerhet. Ingen av landene kunne skilte med en autorisert og anvendbar definisjon av begrepet bærekraft.

Retter en videre oppmerksomheten mot den enkelte by, kan følgende bilde tegnes: Ingen av byene bruker begrepet bærekraft som operativt begrep i lokalforvaltningen. Ingen av byene synes videre å ha etablert en integrert og tverrfaglig forvaltning med nødvendig autoritet i samsvar med intensjonene i Agenda 21. I alle byene oppfattes videre kulturvernet som primært et statsansvar (delvis regionalisert). Sistnevnte fenomen må betegnes som noe oppsiktsvekkende tatt i betraktning den omfattende delegering av myndighet fra stat til kommune som har funnet sted innen de fleste sektorer de senere år. Satt på spissen kan det synes å være en utbredt holdning at kulturvern er for viktig til å kunne overlates til kommunene, til den enkelte by.

Sammenfattes de tidligere nevnte ideelle fordringer knyttet til bærekraft med resultatene av bystudiene, må en erkjenne at det gjenstår et betydelig arbeide med hensyn til å definere et operativt bærekraftsbegrep for anvendelse på våre urbane og historiske miljøer. Videre må en erkjenne at skal en bærekraftig byutvikling bli en realitet, må nødvendige plikter og rettigheter delegeres fra stat til kommune, slik at en integrert og handlekraftig lokalforvaltning kan etableres. En slik delegering må imidlertid ikke forveksles med ansvarsfraskrivelse, men medføre en oppgradering av den kommunale kapasitet.

I tillegg til slike allmenne betraktninger gir prosjektet spesifikke anbefalinger med adresse til det enkelte land, region og by. For Norges vedkommende kan nevnes at det anbefales spesielt å rette et kritisk blikk på den regionale forvaltningen (fylkene). At det her opereres med parallelle og lite koordinerte etater, synes å være lite i samsvar med prinsippet om en integrert og samordnet forvaltning. Dette begrenser muligheten for en rasjonell styring av ressursene, av samspillet mellom bevaring og utvikling, med andre ord en bærekraftig utvikling.