Bak virkeligheten

I den lengste, og etter min oppfatning beste av novellene i samlingen «Nærhetsrekorden», forteller Nils Horvei om en gammel mann som innser at han har levd et liv på siden av sitt egentlige liv.

At drømmen om henne han aldri fikk, konas beste venninne, har preget alle hans handlinger, alle hans valg, ja, hele hans voksne tilværelse, både på godt og vondt. I det ytre har han levd det vanlige norske livet, han har hatt en relativt akseptabel karriere som journalist, han har hatt et relativt harmonisk ekteskap, barn som har klart seg slik barn gjerne gjør.

Men den andre har alltid vært nærværende, mer nærværende enn de menneskene han til daglig har hatt rundt seg. Idet historien tar til, har kvinnen han har drømt om tatt sitt eget liv, og han tvinges til en oppsummering.

Utypisk

Denne rike og mangfoldige novellen er både typisk og utypisk for Horveis samling. Det utypiske består i at den i det ytre er en temmelig handlingsmettet historie, med et fortellermessig driv man andre ganger kan ta seg i å savne. For øvrig er den en novelle av mange, der temaet er forholdet mellom det tilsynelatende og det reelle.

Det som i Horveis tekster kan framstå som en autentisk konflikt, som for eksempel spørsmålet om temperaturen i rommet, eller, for den saks skyld, kvinnens skuffelse over at mannen bare har kjøpt pappvin, dekker over dypere og atskillig mer grunnleggende motsetninger, ikke sjelden motsetninger av dramatisk art. Her er konfliktrelasjoner mellom søsken, mellom voksne og barn, mellom kvinner og menn. Her finnes misbruk, kulde og selvopptatthet, dessuten stadige eksempler på manipulasjon. Men slikt kommer sjelden til overflaten i Horveis noveller. Den samtalen man faktisk fører, er en annen enn den man burde ha ført, dersom det hadde vært mulig, dersom man hadde våget.

Samtaler

«Werner avskydde slike samtaler, tannhjul som gikk rundt uten å gripe fatt i noe,» heter det et sted. Det er mange slike samtaler i disse novellene.

På sitt beste klarer Horvei å etablere en særegen dynamikk mellom en fattig, intetsigende ytre dialog og en indre dialog fylt med assosiasjoner, innfall og eksplosive følelser. Samtidig spiller de ytre rammene en vesentlig rolle, fordi rammene blir en del av innholdet, alibiet eller påskuddet. Man tilbereder storslagne måltider, man arbeider sammen i hagen, man fortaper seg i et vakkert interiør, mens man etter beste evne trenger skriket tilbake.

I samlingen konstituerer Horvei et slags livsløp, de første historiene handler om barn, og barnets forsøk på å gripe en uoversiktlig verden. Så følger en rekke historier om «mennesker i sin beste alder», mens vi idet samlingen toner ut møter en gammel mann som baler med sitt testamente. Symptomatisk nok har ikke novellene egne navn, slik ønsker Horvei sannsynligvis å tydeliggjøre samlingens helhetlige målsetting.

Som man skjønner: Dette er ingen likegyldig bok. Men ujevn er den.