Baker for smed

Av alle forsøk på å gi salige Johan Herman Wessels ord en ny drakt er Bernt Hagtvets kronikk i Dagbladet tirsdag 4. august blant de bedre. Å gi studentene skylda for universitetslivets sørgelige tilstand er sterkt. Sånt gjør inntrykk noen dager før semesterstart.

Etter flere tiår som student, lærer og administrator ved amerikanske og norske universiteter er jeg likevel ikke overrasket, og hvis vi følger med i europeisk universitetsdebatt så vet vi også at den ikke er særnorsk. Med forskjellig styrke og intensitet og med lokale variasjoner gjenlyder den over hele Europa, og den dreier om overfylte universiteter, mangel på lærerkrefter, mangel på ledelse, mangel på forskningstid, mangel på penger, synkende kvalitet på alt fra studenter (de er bl.a. late) til vitenskapelig utstyr og politisk detaljstyring og overstyring.

Elendigheten er tilsynelatende bunnløs. Det er den ikke. Men i bunnen ligger en eier-, styrings- og organisasjonsstruktur som trenger fornyelse. I Europa i dag er det bare i England det tas nye grep. Overalt ellers flikkes det på fallerte modeller, mens klagesangene fortsetter. Og det er dette som ligger under Hagtvets ve-rop over forskningens forfall og et overbefolket pensum- og eksamensfokusert universitet. En tilstand studentene umulig kan være ansvarlig for. At det likevel er de som får skyllebøtta er vel helst fordi de står lagelig til.

Jeg har i mine tjue år ved universitetet ikke hatt mer aktive, energiske og våkne studenter rundt meg enn jeg har i dag, men i likhet med de vitenskapelige ansatte må også de få sine oppmuntringer. De er ikke livstrøtte pensumjegere, som Hagtvet vil ha det til, men de har møtt en institusjon som ikke kan møte det pågangsmot og den livslyst de møter universitetet med. Har Hagtvet en augustdag gått bak unge studentgrupper på vei opp bakken fra Blindern stasjon og hørt dem fantasere om hva som venter dem der oppe på bakketoppen, eller gått blant dem og lyttet på universitetsplassen på Blindern i de samme augustdagene? Jeg kan fortelle at studentene er breddfulle av forventning . Men de får steiner for brød, og som de tilpasningsdyktige unge mennesker de er, følger de det spillet og lærerne krever, men gleden blir borte på veien. Er det studentene som skal ha ansvaret for at sensorene belønner dem som holder seg til pensum og som ikke bedriver egen fri tenkning? Er det studentene som skal ha ansvaret for at det ikke finnes fora der det kan skrives og debatteres fordi hjelpelærerbudsjettene er kuttet? Eller for at det ikke er mulig å komme i den dialogen med vitenskapelige ansatte som de så gjerne vil ha, men ikke kan få? Hagtvet vet utmerket godt at det er her problemet ligger. Det er jo det som er universitetet! Men i en institusjon som omtaler det daglige arbeid som «undervisningsplikt» og «forskningsfri» har dialogen trange kår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvem er så smeden - den skyldige - og hvor er han gått i dekning? Personlig tror jeg han har gjemt seg i systemet . Vi har på sett og vis aldri tatt konsekvensen av at vår høyere utdanningssektor på førti år har ekspandert fra 10000 studenter til 180000. Det har vokst frem distriktshøgskoler og høgskolesentra over hele landet, men alle vil de være universiteter og alle vil de være like. Hvorfor kan vi ikke dyrke forskjelligheten?

Selv har jeg for lengst sluttet å be om unnskyldning for at jeg henter min inspirasjon i amerikansk universitetsliv. Det er der og i England vi i dag har noe å hente hvis vi vil ut av uføret vi er i. Slik jeg ser det, fant den viktigste hendingen i amerikansk høyere utdanning sted i 1819 da USAs høyesterett slo fast at private grupperinger og organisasjoner hadde rett til å drive colleger og universiteter uten innblanding fra statlige eller lokale politiske myndigheter. I den beslutningen - sammen med Kongressens generøse oppstartingspakker til nye statsuniversiteter i 1862 og 1890 - lå kimen til det universitetssystem som i det 20. århundre skulle slå ut i full blomst og bli det beste og mest dynamiske av alle høyere utdanningssystemer.

Amerikanske universiteter var ikke plaget av tradisjoner, da de fant sin form mot slutten av 1800-tallet. De tok - i motsetning til sine europeiske søsterinstitusjoner - sin oppgave som samfunnsinstitusjon alvorlig fra første stund. De fikk ikke lov til å gjemme seg i elfenbenstårn, men de fikk frihet til å finne sin egen form, og frihet til å konkurrere om statens, velgernes og studentenes gunst. Vi har mye å lære av dem, fordi de beste har klart å kombinere fremragende forskning med et masseutdanningssystem og uten at enkeltmennesket er blitt borte.

Det var ikke alltid idealet, heller ikke i USA. Den berømte utdanningsreformatoren Abraham Flexners dømte dette systemet nord og ned i boken Universities (1930) - fordi disse universitetene ikke fulgte den tyske modell (som for øvrig den dag i dag etterlyses av frustrerte norske akademikere). Det var, som Clark Kerr påpeker, et storslagent bomskudd. Clark Kerr - etterkrigstidens største reformator innen høyere amerikansk utdanning - har med styrke hevdet at et moderne universitet kan være et masseuniversitet, så vel som en god forskningsinstitusjon og en god utdanningsinstitusjon. I sitt hjemlige California demonstrerte han dette i The California Master Plan, der universitetene ble delt i grupper etter hvilke hovedoppgaver de fikk ansvaret for. De skulle ikke være like. Kerr bannlyste akademisk arroganse. Universitetsutdanning var ikke bare for de få og privilegerte, men for alle. Alle kunne ikke få gå på Berkeley, men alle som hadde pågangsmotet og lysten skulle få anledning til å kjenne den gleden som en universitetsutdanning kan gi. Derfor ser University of California-systemet, som er Clark Kerrs testamente på dette området, på opptaket av en student som inngåelse av en kontrakt mellom individ og universitetssamfunn, der individ og institusjon skal være tilpasset de forutsetninger de begge har. Institusjonen har forpliktet seg til å gi den enkelte den beste utdanning den kan makte - et ansvar alle ansatte må bære i fellesskap - og studenten forplikter seg på sin side til å gjøre sitt beste. Ut av denne gjensidige forpliktelsen kommer et læringsmiljø som norske studenter - eller for den saks skyld norske universitetslærere - bare kan drømme om. Ved norske universiteter og høyskoler flykter ledelse og ansatte fra den forpliktelsen. De mister motet. Og det er ingen oppmuntring å få fra våre rikspolitikere.

Hagtvet berører også et underliggende og større problemkompleks som den amerikanske forskeren David Labaree har gitt en skarpsindig analyse av i boken How to Succeed in School Without Really Learning , og som i høy grad bekymrer også amerikanske utdanningsfilosofer - den utvikling at utdanningen i stadig høyere grad av alle aktører oppfattes som et privat konsumentgode. Studievalg og studieadferd styres i stadig sterkere grad av den private nytteverdi, og utdanningen mister sin posisjon som et fellesskapsgode. Den individuelle belønning - i form av arbeid, prestisje og lønn - kommer i fokus fremfor ønske om innsikt og erkjennelse. Og Labaree viser at alle - fra den amerikanske president til foreldrene - støtter opp om dette synet på utdanning. Studer jenta mi, så skal du få posisjon og penger. Og her har nok Hagtvet et vesentlig poeng, som hører hjemme både i Mjøs-utvalg og Greve-kommisjon. Løsningen er neppe en moraliserende pekefinger, men kanskje et universitet som kan engasjere og stimulere og møte den entusiasmen som alle unge mennesker har.

Vi må mao. tilbake til debatten om hva et universitet skal være. Skal vi møte de unge utdanningssøkende med positive og forpliktende holdninger og engasjere dem i en læringsprosess, eller må vi fortsette å kverne dem gjennom et sertifiseringssystem. Det er en viktig debatt som handler om høyere utdannings retning og innretning og - ikke minst - om hvordan vi vil forvalte og bevare våre tradisjonelle samfunnsverdier.

Og hvorfor kan ikke politikerne gi universiteter og høyskoler en frihet - eller påtvinge dem en frihet (de har jo glemt hva frihet er) - der de må overleve fordi de har den ånden som gjør at de kan og skal overleve, fordi alle brenner for en oppgave som tenner studentene og inspirerer omgivelsene.