Bakeri vs. kaffebar

Historien om da det lokale bakeri ble en hipp og moderne kaffebar.

Hva har skjedd med 50-åringene som stod bak disken i bakeriet? Si din mening

DETTE ER HISTORIEN om mitt lokale bakeri. Mitt lokale bakeri solgte boller og brød, en og annen kake, kanskje en flaske brus. Bak disken sto tre smilende ekspeditører: To damer og en mann i femtiåra. Mannen hadde tatovering, han hadde mest sannsynlig vært til sjøs, han plystret hele tida. Damene var store og runde og snakket om vær og vind. En gang, da den ene damen ga meg en bolle uten rosiner etter at jeg hadde bedt om en bolle med rosiner, begynte begge damene å le. De lo høyt og lenge. Latteren smittet over på meg, den smittet over på de andre kundene, den smittet over på den gamle sjømannen. Der sto vi, bollekjøpere i alle aldersgrupper, og lo og lo. Det var i sannhet et vakkert øyeblikk.

DET KUNNE IKKE VARE. Mitt lokale bakeri solgte ikke caffe latte. Mitt lokale bakeri solgte ikke americano, macciato, doble espresso. Mitt lokale bakeri kunne verken tilby ciabatta eller foccacia. Den eldre sjømannen satte aldri fram brownies i glassmonteren. De runde, blide damene satte aldri på en plate med Röyksopp - de foretrakk en svak summing fra P4. Bakeriet levde sitt eget tidløse liv, uavhengig av trender, som et fristed i en verden av markedsanalyser.

MITT LOKALE BAKERI stengte dørene. Det skulle pusses opp. Greit nok, tenkte jeg. Oppussinger har ingen vondt av. Men da mitt lokale bakeri åpnet igjen, var det ikke bare interiøret som var nytt. Menneskene bak disken var også nye. Borte var den gamle sjømannen, hans plystring, hans flekkete forkle. Borte var damene, de runde og blide damene, de som alltid sa «god morn» når du kom inn og «god morn» når du gikk. Ingenting, absolutt ingenting, var som før. Nå sto en svensk kvinne i begynnelsen av tjueåra foran meg. Hun lurte på om «jag ville ha en varm pizzabulle, den är jättegod.» I forfjamselsen takket jeg ja, og ble ekspedert på et blunk av en annen svensk kvinne. Hun lurte på om en jeg ønsket en caffe latte i samme slengen, de hadde fått kaffemaskin, se der, den er stor og fin og bråker slike bare kaffemaskiner kan bråke. Denne gangen takket jeg nei. Utenfor bakeriet sto en tredje ekspeditør, en mann mellom 20 og 25 år med litt for mye gelé i håret. Han nøt en sigarett og så moderne ut.

JEG ER 25 ÅR og i utgangspunktet tilhenger av kaffebarer. Jeg forstår elementær økonomisk teori, tilbud og etterspørsel, markedstilpasning, alt det der. Men noen ganger må det være lov å spørre om det gamle ikke var best. Tidligere kunne vi møtes på bakeriet på tvers av alle generasjoner. Tidligere kunne vi slå av en prat med en eldre ekspeditør, høre hva hun syntes om været, hvilket brød hun ville anbefale i dag, hvilken melodi hennes kollega valgte å plystre akkurat nå. Det høres svulstig ut, men jeg snakker om menneskelig nærhet. Om varme, personligheter, noe som ikke er strømlinjeformet. Rimi-Hagen har uniformert hele Dagligvare-Norge. Nå uniformeres alle servingsstedene, også. Alle skal ha espressomaskiner og unge, svenske flickor som lurer på om du skal «äta här» eller «to go».

DET KAN HENDE JEG TAR FEIL. Men jeg har en distinkt følelse av at gammeldags kos har druknet i et hav av caffe latte.