HEDERSMANN FOR SIN HATT: Tom Waits med fullt band under søndagens Bridge School veldedighetskonsert på Shoreline Amphitheatre, Mountain View, California. Det var hans første konsert på fem år og vår reporter beklager at han skriver uten en eneste kritisk innvending. Men amerikanske anmeldere var også over seg av beundring over det Waits gjorde. Så da så. Foto: Steve Jennings / WireImage / Getty Images / All Over Press.
HEDERSMANN FOR SIN HATT: Tom Waits med fullt band under søndagens Bridge School veldedighetskonsert på Shoreline Amphitheatre, Mountain View, California. Det var hans første konsert på fem år og vår reporter beklager at han skriver uten en eneste kritisk innvending. Men amerikanske anmeldere var også over seg av beundring over det Waits gjorde. Så da så. Foto: Steve Jennings / WireImage / Getty Images / All Over Press.Vis mer

Bakgatenes ypperstecrooner

Tom Waits spilte sin første konsert på fem år. Dagbladets Tom Stalsberg skriver en døgnvill selvangivelse fra USAs vestkyst.

Meninger

IDEER: San Francisco (Dagbladet): Klokka er litt over sju på kvelden, Shoreline Amphitheater utenfor San Francisco. Det blåser. Hippiene fryser. Noen går hjem. Så et massivt grynt fra scenen og det musikalske treskeverket det finstemte er i gang: Ta vel imot Tom Waits. Han har på seg hatt som vanlig.

Den er slitt og henger bakpå hodet. Waits fekter stakkato med armene. Tramper. Smatter. Synger. Vi hører Captain Beefheart. Vi hører Kurt Weill nynne. Vi nyter en original hybrid av beatpoeter & vaudeville, men også en type rock som vi egentlig ikke helt klarer å beskrive, dessverre. Kanskje musikken kan kalles «Mister Waits'n Sausauge Roll»?

Waits sliter og antaster alfabetet. Monologene hans er gærne haikudikt, fylt med burleske historier. Tekstene er ikke A4, men de bærer likevel en sober historie der inne et eller annet sted. En tidløs beatpoet, sirkusdirektør og historieforteller.

- Jeg kom hit som en frivillig, sier Waits og forteller videre at han gjør dette som en tilbakebetaling til Neil Young, arrangøren av veldedighetskonserten til inntekt for Bridge School. Han fortsetter:

- På 70-tallet lånte jeg nemlig penger av Neil fordi jeg ville startet opp en restaurant, dere vet, 70-tallet var «long hair and short money». Uansett var tanken å drive et type spisested som spesialiserte seg på ål, donuts og fiskeskjell, bare fiskeskjell, sautert og servert, og alt sammen skulle være glutenfritt. Pengene forduftet, men det var Neils penger som ble borte, og er det en ting du ikke vil se, så er det Neil forbannet. Han ga meg derfor tre alternativer: fengsel, jobbe i hagen hans eller være med på Bridge School-konserten.
 
Og der henger han over tangentene før han deiser ned på krakken. Reiser seg. Peker, gestikulerer og stemmen er hentet fra dypet av gruvene som ble til gullfeber og Klondyke i 1849. Sant? Helt. Waits er en underfundig underholder av rang.

Waits får etter hvert bandet til å fyre opp godstoget med låta «Chicago» fra albumet «Bad As Me». Waits visker og veser på bynavnet Chicago til Chick-kaggoo, Chic-AAA-go-go ... Wherever she goes I go / Maybe things will get better in Chicago.

Musikerne står på rekke og rad bak ham, og de ser ut som om de konstant er oppe til embetseksamen i akkorder, harmonier og presisjon der dur blir til moll. Det humper i blues, avantgarde og smuler av jazz. Det flyter grenseløst i alternative tonearter, men det svinger med en groove som bare denne mann har, mister Waits.

Han snur seg. Luter med ryggen, bukker og neier og med et sleskt glis er han et øyeblikk dirigenten fra Lucifers Symfoniorkester. Vi skjønner der og da at dette blir personlig.

Dette vil bikke over fullstendig. Dette blir svulstig, sikkert latterlig og garantert fullt av neonlys. Det blir min selvangivelse til en musiker som alltid får et avholdspiano til å helle innpå. OK? Premissene er lagt for døgnvill gramatikk.

Kjør på, Tom Waits, gi oss det vi har kommet for å høre. Ikke det. Bra, men du har jo faen hakke meg ikke gjort en eneste konsert siden 2008.

Hva er det med deg? Skal du holde oss tosker sultne? Greit, greit. Men, ikke gjør det fordi vi må høre så mye annet skit i mellomtida at vi setter oss ned på venteværelset og ber om ei likegladsprøyte.

Men, greit da, Tom. Når du først stiger inn på ei scene, så gjøres det så langt unna Kgl. Norsk Dansebandland at vi blir døgnville og tilbringer 24 timer tur/retur på fly. Bruker opp alle sparepengene og ender opp ni år eldre på fem dager. Alt dette for å høre deg i 50 minutter. Verdt det?

To bokstaver er nok, JA. Nei, tre bokstaver, Yes. Dette var bedre enn da vi fikk audiens i Dublin i 2008. Den eneste gangen jeg har hørt deg live, mister Waits.

Fordi i 1977 på Club 7 var jeg ikke til stede i gjerningsøyeblikket - og ifølge dem som så deg da var du også helt på fyllafelgen - og ei heller da du gjestet Konserthuset i Oslo i 1985. En skam. En tung bør å bære. Fy, Tom.

Men, i horisonten bak amfiteateret skimtes ei stripe lys, et rosa neonlys som ber oss om rasjonalitet og fornuft, som ber om saklighet på trykk, som ber meg fortelle om bandet: To frekke blåsere, den stadig stødigere sønnen Casey på trommer, Les Claypool (Primus) på ståbass og den grenseløse gitaristen David Hildago fra Los Lobos. Han som også trakk fram trekkspillet og sørget for at vi havnet i San Diego på vei til Yuma og over til Mexico.

Settlista? Hva spilte Waits? Hmm, jo: «Raised Right Men», «Chicago», «Talking at the Same Time» og en usedvanlig vakkervemodig versjon av «Last Leaf», alle fra 2011-albumet «Bad As Me». Videre fikk vi ikoniske «Cemetery Polka» og eksemplariske «Singapore» fra «Rain Dogs», dette albumet som sammen med «Swordfishtrombones» kanskje er grunnsteinene i Waits atonale bakværelse.

Og hva mer? Jo, «Tom Traubert's Blues» fra hans tredje soloalbum «Small Change», som kom i 1976, og denne låta bærer i seg mye av essensen av hvem, hva og hvor Tom Waits er i det populærmusikalske landskapet der han nå er alene i nærheten på toppen. Ensom i egen NWL-liga.

Og, da har vi foreløpig glemt å skrive at han også framførte «Lucky Day» fra «The Black Rider». «Come On Up to the House» fra «Mule Variations». «Lucinda/Ain´t Goin Down» fra «Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards». 50 minutter i en himmel full av natteravner og stjernestøv og takk, mister Waits.

Forresten, Tom, det er opprettet ei gruppe på Facebook i Norge som ber deg på sine digitale knær om at du må komme til Norge igjen, Norwegian Wood er nevnt. Beklager folkens, men det er nok som å tro på minst fire av De Tre Vise Menn.

Waits er en sær og melodiøs trubadur, en bakgatenes Sinatra, en syngende Tom Sawyer, en tradisjonsbærer av amerikansk folkelore - og musikkhistorie (nedtegnet på servietter, dovegger og i støvet på 1955-modeller) en artist som helt unntaksvis gjør utendørskonserter. Og, det er når Neil Young spør om tilbakebetaling.

Waits bukker. Det er over. Kanskje setter han seg inn i bilen med kurs for Santa Rosa og hjem - to timers kjøretur nordover. På scenen kommer Crosby, Stills, Nash &Young.

Jeg blir sittende i utendørsbaren. SAS-pleddet er gitt bort til to gamle hippier - kledd for grillparty ved Big Sur - tar en dobbel kulturmelk og logger ut. Sovner i baksetet på drosjebilen som glir med en monoton beat inn mot City Lights. Mister Waits: Regning og tre refrenger kommer i posten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook