FRAMTIDA MØTER FORTIDA: Xi Jinping og Donald Trump fra april i år. Foto NTB Scanpix.
FRAMTIDA MØTER FORTIDA: Xi Jinping og Donald Trump fra april i år. Foto NTB Scanpix.Vis mer

Kinas århundre

Baklengs inn i framtida

Mens USA går baklengs inn i framtida, seiler Kina med vind i seilene inn i en ny tid. Den nye vin er kinesisk.

Meninger

Hvis vi et øyeblikk ser bort fra all støyen som hele tida kommer fra Det hvite hus, og løfter blikket, så ser vi at året 2017 likner på et taktskifte i internasjonal politikk. Året begynte - hvis vi igjen tar oss den tildragelse det er å se bort fra fenomenet Trump - med at den kinesiske presidenten Xi Jinping var stjerna i det årlige møtet i rikmannsklubben i Davos, når verdens mektigste kommer sammen for å spå om framtida.

Han skuffet ikke, og posisjonerte seg som globaliseringens yppersteprest. Med klar referanse til Donald Trump, som bare noen dager seinere skulle sverges inn som president i Washington, sa Xi at proteksjonisme var som å lukke seg inne i et mørkt rom:

- Mens vind og regn kan holdes ute, så stenger det lukkede rommet også for lys og luft, sa Xi. Og mer skulle det ikke til for en kommunist å bli verdenskapitalismens profet i en vanskelig tid for kapitalismen. For noen dager etter flyttet Trump inn i Det hvite hus, og resten har blitt en historie vi langt fra har sett slutten på.

Og året 2017 er i ferd med å ebbe ut med at Xi Jinping skrives inn i den kinesiske grunnloven, og at hans lære - Xi Jinpings tanker om sosialismen med kinesiske karakteristika for en ny tid - blir pensum i kinesisk akademia. Men enda viktigere enn hjelpeløst byråkratisk formulert ideologi, er virkeligheten. I utenrikspolitikken handler «sosialismen med kinesiske karakteristika for en ny tid» om den storslagne byggingen av Den nye silkeveien. Den storstilte satsingen på infrastruktur, hurtigjernbane, nye veier, og nye havner, over store dele av verden, signaliserer det diametralt motsatte av den tilbaketrekkings-politikken vi ser fra Trumps hvite hus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det året Trump flyttet inn i Det hvite hus var det 70 år siden Marshall-hjelpen begynte å regne over Vest-Europa etter 2. verdenskrig. Pengene og kredittene til de sønderskutte landene i Europa bidro til å demme opp for kommunisme og radikalisering av fagforeningene i mange land, før de bidro til å bygge velstand. Og - viktigst for USA - så bygget Marshall-hjelpen et marked for en sterkt ekspanderende amerikansk økonomi. De 13 milliarder dollarene i 1947 tilsvarer grovt sett de 160 milliarder dollarene som Kina planlegger å bruke på sin moderne silkevei i vår tids penger. Bare det bør være et tankekors for oss i Vesten.

Dagens USA trekker seg tilbake fra Parisavtalen om klima, kutter sine budsjetter til fattige land, sier nei til Verdensbanken om å bidra med mer penger, og vil skrote Den nordamerikanske frihandelsavtalen. USA gjør det stikk motsatte av hva USA gjorde for 70 år siden - og stort sett har gjort i alle år etterpå. Mens Kina og Xi begjærlig fyller de hull som USA etterlater seg.

Tydeligere kan det knapt illustreres hvem som er på parti med framtida. Vi er vitne til noe så underlig som det som ser ut til en gradvis og frivillig amerikansk abdikasjon, i Trumps tid. Kina er selvsagt ikke filantroper i sin erobring av global makt. I enda mindre grad enn USA var for 70 år siden. Men der Kina satser, trekker USA seg altså tilbake.

Fra januar i Davos, til kommunistpartiets kongress som denne uka ble avsluttet i Beijing, og som praktisk talt kronet Xi Jinping til keiser, ser vi en rød tråd. Den handler om kinesiske muskler og makt, om USAs nærmest gradvise, frivillige abdikasjon, og om EUs avmakt. Og ennå er århundret ungt.