Baklengs inn i fremtiden

Arbeiderpartiet har spilt en langt mindre viktig rolle i utviklingen av det norske samfunnet de siste 25 årene enn partiets kommunikasjonsrådgivere har yndet å fremstille det som. Det er én måte å tolke boken Hamskifte. Den norske modellen i endring som FAFO gir ut i dag, i forbindelse med instituttets 25-årsjubileum.

I korte trekk fortelles historien om sentrale utviklingstrekk knyttet til økt liberalisering, mer personlig frihet, kraftig velstandsøkning, utdanningsrevolusjon, økt likestilling og utbygging av offentlige tjenester; en utvikling Arbeiderpartiet i liten grad har bidratt til.

I all hovedsak var det Willoch-regjeringene som la grunnlaget for denne utviklingen. Willochs regjeringstid markerte et kraftig skille fra 1970-årenes sosialdemokratiske æra. Statlig eierskap, sterke reguleringer og stor grad av offentlig innblanding i økonomi og samfunnsliv ble erstattet av mer personlig ansvar, mer personlig frihet og en sterkere tro på markedet og det sivile samfunn som viktige redskaper for å få til gode løsninger. Denne utviklingen er en erkjennelse av at sosialdemokratiet hadde mislyktes i å innfri forventningene om mer personlig frihet, men også at Arbeiderpartiets økonomiske modell ikke evnet å levere økonomisk vekst i kombinasjon med økonomisk og sosial utjevning.

Denne erkjennelsen kommer bare til en viss grad frem i FAFOs bok. Det tjener imidlertid til FAFOs ære at at instituttet hever seg over partipropagandaen til organisasjonene det har sprunget ut fra, og gir Arbeiderpartiet en rolle, men langt fra den helterollen partiet liker å tillegge seg selv, i de dramatiske men grunnleggende positive endringene samfunnet har gjennomgått i disse årene. Virkeligheten er at alle de grunnleggende reformene som ble gjennomført av en Høyre-ledet regjering på begynnelsen av 1980-tallet har blitt stående som en grunnmur for videre reform under skiftende regjeringer i ettertid.

FAFO argumenterer for at mye av fremgangen i denne perioden skyldes at partene i arbeidslivet har rendyrket samarbeidsmodellen, og tillegger naturlig nok LO en viktig rolle i den sammenheng. Det er utvilsomt mye riktig i det. Men like fullt hevdes det at mye av fremgangen skyldes kompromisser mellom sentrum og venstre. Det kan imidlertid ikke sies å forklare mer enn halvparten av perioden som betraktes. Dermed blir antydningen ganske hul, selv om vi tar høyde for store kompromisser med tverrpolitisk tilsnitt. Min oppfatning er at Arbeiderpartiet har vært preget av usikre veivalg i perioden, og at partiet i historisk perspektiv har hatt en relativt beskjeden rolle å spille i den politiske utviklingen i denne perioden. Dette preger fremdeles partiet, og kan best illustreres i kontrasten mellom Stoltenbergs første regjeringen i 2000 og hans andre i 2005.

Arbeiderpartiet har i perioden vært preget av forvirring, og har vært mer ute enn inne i regjeringskontorene. Partiet har svært motvillig akseptert at de borgerlige premissene for samfunnsutviklingen er både riktige og nødvendige. Men i hovedsak kan man lese boken dithen at Arbeiderpartiet har gått fra å være et reformparti til å bli et konserverende parti. Store bølger, som for eksempel åpningen av nasjonale og internasjonale markeder har på mange måter bidratt til å parallellforskyve hele det politiske spektrum.

Valgkampen i år var kanskje mer enn noe annet et bevis på at Arbeiderpartiet befinner seg i et ideologisk dilemma, revet mellom fortid og fremtid. Valgfrihet for eldre og pleietrengende ble problematisk for et parti som fremdeles ikke har funnet balansen mellom individ og fellesskap.

Et av trekkene ved hamskiftet er nettopp at individuell frihet spiller en viktigere rolle en før, samtidig som den offentlige velferden aldri har vært mer omfattende og betydningsfull i folks hverdag. Hvordan man balanserer disse to, er kanskje mer et spørsmål for fremtiden enn en forklaringsmodell for de siste 25 års politiske utvikling.

Verden har endret seg, men dagens Høyre bygger videre på Willochs idégrunnlag. Felles for Willochs reformer er at de grep direkte inn i folks hverdag, og at de sørget for at den jevne mann og kvinne fikk mer frihet og større del i velferdsutviklingen. Det siste i kontrast til de mytene venstresiden alltid har forsøkt å tegne av Høyre.

Der kampen for 25 år siden i stor grad gjaldt å gi rom for og utvikle markedet og det sivile samfunnet, er arenaen nå offentlig sektor. Konflikten mellom Høyre og Arbeiderpartiet er nok en gang den sentrale; Høyre erkjenner at morgendagens utfordringer krever nye løsninger, Arbeiderpartiet går baklengs inn i fremtiden.

For 25 år siden mente Arbeiderpartiet det var en selvfølge at man kun skulle ha én radiokanal, én TV-kanal og at butikker ble nektet å holde åpent etter at folk kom hjem fra jobb. Med samme iver kjemper de i dag mot valgfrihet for eldre, syke og elever, som både fortjener og behøver frihet til å velge basert på egne forutsetninger, ønsker og behov.

Mye sier meg at kampen de fører i dag vil virke like lite meningsfull om 25 år, som den partiet førte for 25 år siden gjør i dag.