Baklengs inn i fuglekassa

DVD: Ivo Caprino er blitt kalt Norges svar på Walt Disney. Dette høres umiddelbart ut som det ypperste av alle komplimenter for en skaper av animasjonsfilm. Men det er en tvetydig karakteristikk. Disney skapte et populærkulturelt imperium, blant annet med en serie klassiske tegnefilmer. Men han insisterte i alle år på å overskygge sine medarbeidere. Bak signaturen «Walt Disney» ble geniale kunstnere som Carl Barks, Floyd Gottfriedson og en rekke andre anonymisert og holdt skjult i årevis.Det samme er selvsagt ikke tilfelle i samme autoritære grad med Ivo Caprino. Men når hans samlede verker nå utgis under tittelen «Caprinos eventyrlige verden», er det ikke fritt for at enkelte av de navnene som er uløselig knyttet til hans verk, til en viss grad kommer i bakgrunnen. Det blir litt som på Hunderfossen fornøyelsespark, der Caprinos navn blir sterkere framhevet enn Asbjørnsen & Moe og Kjell Aukrust. Dette fratar ikke Ivo Caprino æren for en serie fabelaktige dukkefilmer, men det er litt ukledelig, for å uttrykke det slik, og det har noe med innpakningen og presentasjonen å gjøre.

IVO CAPRINO (1920-2001) var en innovatør. Fra sitt atelier på Snarøya bygde møbelsnekkeren Caprino et verksted der han utviklet dukkefilmen til perfeksjon. Den enkle, men effektive svart/hvitt-filmen «Tim og Tøffe» (1949) ble starten på en karriere som gjorde ham kjent verden over. Det mildt sagt vidåpne blikket og de pussige bevegelsene til dukkene sitter som støpt i den norske folkesjela. Men han var ikke alene. Han hadde en mor, Ingeborg Gude, med et enestående talent for å modellere dukker. Dessuten knyttet han til seg Bjarne Sandemose, en fantasifull teknisk og kunstnerisk trollmann som fant løsninger på ethvert tenkelig og utenkelig praktisk problem. Verdensberømt ble Ivo Caprino takket være samarbeidet med Kjell Aukrust. Mange års prøving og feiling resulterte i mesterverket «Flåklypa Grand Prix» (1975), den siste av Caprinos dukkefilmer. En dristig satsing, to års forarbeid pluss fire års intens jobbing med filmen ga full uttelling. Filmen er Norges mest sette gjennom tidene med 5,5 millioner solgte billetter. Den er dessuten en eksportvare som er oversatt til 13 språk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DENNE DVD-BOKSEN inneholder i alt åtte disker på fire album. Hvert album viser hovedverker på én disk, bakomstoff på en annen. Et særdeles rikholdig materiale blir presentert. Verket kan deles inn i flere sjangere. Caprino lagde reklame- og informasjonsfilmer. For TV lagde hans mor den populære figuren Televimsen, som nærmest ble et symbol på den unge, norske TV-nasjonen. For det tredje lagde Caprino fiksjonsfilmer, både i kort og langt format. Det er disse filmene som har hatt lengst liv. Alle filmene holder optimal kvalitet, de er tilpasset et 16:9 bredformat og lyden er restaurert til Dolby Digital 5.1. Mer enn 300 000 enkeltbilder er behandlet opptil flere ganger. Et kolossalt arbeid er nedlagt i dette prosjektet. De mest kjente av filmene er nærmest norsk folkeeie. Det fins knapt en unge som ikke har sett Caprinos smått geniale utgaver av de norske folkeeventyrene «Veslefrikk med fela» (1952), «Askeladden og de gode hjelperne» (1961), «Reveenka» (1962), «7. far i huset» (1966) og «Gutten som kappåt med trollet» (1967). Den siste av disse har en enestående innledning, der skuespilleren Claes Gill spiller en viss Talg-Petter. Han blir påspandert en dram hvis han først spiser et talglys og forteller et eventyr. Gill insisterte på å spise et ekte talglys under innspillingen, derav innlevelsen. Et annet unikt gjensyn er tusenkunstneren Rolf Just Nilsen i et av de klassiske Televimsen-innslagene.

I SAMARBEID MED Thorbjørn Egner lagde Caprino klassikeren «Karius og Baktus», tannrøktfilmen over alle tannrøktfilmer. Egner gikk også med på å la Ivo Caprino lage filmen «Klatremus i knipe» (1955), med en moral som ikke hadde så mye med «Dyrene i Hakkebakkeskogen» å gjøre. Filmen ble lagd på oppdrag fra de nordiske sparebankene. Den muntre og bekymringsløse Klatremus får trøbbel fordi han ikke har lært at det er lurt å spare nøtter i banken. Noe av det samme erfarer hunden Passopp i filmen «Et hundeliv med meg» (1958). Han er en munter trubadur, men får ikke hell med seg hos kjæresten Bella før han skaffer seg bankbok.Begge disse filmene er vittige gjensyn for oss som gikk på folkeskolen før TVs tidsalder. Jubelen sto i taket når læreren forkynte at: «Vi skal se film i dag!» Da fikk vi se seksten millimeter-utgaver av Disney-filmer som «Beverdalen» og «Seløya», opplysningsfilmer om brann og trafikkulykker eller de nevnte Caprino-filmene, som var et ledd i en kampanje for å få oss til å spare i den såkalte Skolesparebanken. Her gjaldt det å oppdra baby boom-generasjonen etter krigen til å bli nøysomme og ansvarlige borgere.

PÅ DEN ANDRE SIDEN ER det vittig å se Caprinos reklamefilmer. «Perpetuum Mobile» (1949) reklamerer for sigaretten Black Prince. I den neste fra 1950 møter vi revystjernen Arvid Nilssen som stadig griper til ei flaske brennevin i skrivebordsskuffen, men blir hindret av en bitte liten utgave av seg selv. Dette er hans dårlige samvittighet, som for øvrig likner en forløper for Televimsen. Samvittigheten bruker visjonen av en bikinikledt kvinne til å friste Nilssen til å drikke leskedrikken Isi Cola i stedet for sprit. I det hele tatt: Kulturhistorie.Reportasjedelen av ekstramaterialet er stort sett hentet fra NRK og TV2. Det innebærer en unison bejubling av Ivo Caprino og nokså mange gjentakelser når det gjelder hans livshistorie, klipp fra filmene og opplysninger om hans teknikk og metode. Alle bakomfilm-diskene fungerer dessuten som CD-ROM med skriftlig materiale, særlig avisartikler. Hver hoveddisk inneholder biografier av Ivo Caprino, hans mor Ingeborg, hans sønn Remo og hans sønnesønn Mario, foruten reklame for Caprinos webshop.

AKKURAT DETTE FØLES litt i overkant, på grensen til det dynastiske. Vi får ingen liknende biografier av sentrale folk som Bjarne Sandemose eller Kjell Aukrust. Begge dukker rimeligvis opp i NRK-reportasjer og -intervjuer, men når vi kommer fram til «Flåklypa Grand Prix», burde vi definitivt fått et eget program - gjerne nyprodusert - om Kjell Aukrust og det fabelaktige Flåklypa-universet. Det lar seg ikke stikke under en stol at hans figurer er en forutsetning for suksessen. Aukrust var en stor, norsk forfatter, og man kan si hva man vil om Ivo Caprino. Han var en dyktig filmregissør. Noen skapende dikter var han likevel ikke. Men han uttaler heldigvis om Aukrusts figurer i et portrett med Erik Bye: -  De er nok heilnorske for oss her hjemme. Men det interessante er at utenlands aksepteres de uten videre som lokalkjente originaler. Der mener jeg Kjell Aukrust helt enestående har truffet et internasjonalt publikum. Og typer som for eksempel Solan Gundersen og den stadig bekymrede Ludvig, for ikke å snakke om Sheik Ben Redik Fy-Fazan og Emmanuel Desperados. Ja, de går jo inn hvor som helst i verden.

MEN DETTE ER UNNTAKET. I et hefte som er vedlagt hver DVD, er Aukrust bare nevnt nokså overflatisk, og enda verre: I en reklamefolder som reklamerer for et Caprino-nettsted der man kan kjøpe modeller av Il Tempo Gigante og «våre kjære venner fra Flåklypa-toppen som kosedyr», er Aukrusts navn bare nevnt med liten skrift under copyright. Det er for dårlig. Det er som om produktet selv er trukket baklengs inn i fuglekassa. Kroppen er usynlig, bare Caprino-navnet lyser i den lille åpningen. Der skinner det til gjengjeld i gullskrift.