Baklengs vandring

Upresist om slektshistorie med skjulte opphav.

BOK: I romanen «Bruddlinjer» av Nancy Huston føres vi mot gradvise avsløringer av en slekts opphav bakover i tid, fortalt av fire seksåringer. Første kapittel foregår i Canada i 2004, fortalt med Solomons stemme. Sol blir dyrket fram som geni av en overbeskyttende mor, og har en far som er i ferd med å segne om under arbeidsmengde og den sikkerhetsfikserte kona.

Til Israel

I 1982 følger vi farens, Randall, liv med sin mor og far. Her begynner detektivarbeidet for leseren: Moren, Sadie, er forgapt i Israel og en historie som skjedde i Tyskland under krigen, og som handler om barn og nazister. Randalls del ender i Haifa, hvor foreldrenes ekteskap truer med å havarere. I neste omgang er det et utsnitt av Sadies oppvekst som gjengis, før vi ender opp i Tyskland mot slutten av andre verdenskrig, med igjen hennes mors liv i sin familie i tiden før og under kapitulasjonen.

Ideen med den baklengse vandringen gjennom et halvt århundre er god nok, og kan åpne opp for en roman med utfordringer til skrivemåter og tolkninger av en slekts habitus og hemmeligheter. Dessverre blir ikke dette utnyttet godt nok av Nancy Huston.

Jeg kan ikke se annet enn at hun skriver seg bort, gjennom valget av fortellere og utvalget av hendelser. Visst kan dette leses, men innsigelsene melder seg raskt. En ting er at de psykologiske framstillingene av karakterene blir forutsigbare og sjablongaktige. Sol er en represennat for den bortskjemte, beskyttede og forsvarsløse oppvoksende generasjon i en antiseptisk nordamerikansk virkelighet – og ikke særlig mer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sadie har klare AD/HD-trekk som utlegges med diagnostisk presisjon, faren hennes er en petimetersk og kontrollbesatt psykiater, og så videre. Vi ser vandringen av egenskaper ledd for ledd, transformasjoner og underliggende behov som fører til dårlige valg for familiemedlemmene. En annen ting er fortellerne. «Bruddlinjer» må kunne kalles en realistisk roman. At seksåringene har en formuleringsevne som overgår et voksent menneske utstyrt med middels IQ behøver ikke å være et utroverdig grep, men da må valget stå i ledtog med romanforfatterens evne til å skape en romanverden hvor dette virker sannsynlig.

Rabler av sted

«Ingen kan endre på min dypeste natur, som knapt er menneskelig i det hele tatt,» tenker Sadie, seks år gammel. Hva dette egentlig betyr er en ting, noe annet er den realistiske konteksten utsagn som dette og andre utsagn står i.

En tredje faktor er at Huston lar de fire stemmene framstå som for like. Det finnes bare små variasjoner, alle har iakktagelser av familiene sine med seksåringens begrensede blikk, og – som sagt – en slående formuleringsevne. De er poengterte, småmorsomme, såre, men det hjelper lite: Her skal alt staves ut. Huston gjør den store feilen å rable av gårde, uten tanke på stramhet, eller utvikling av tone eller perspektiv. Alt foregår på samme nivå, rørt sammen i en passe spiselig lapskaus. Hadde perspektivbruken og språket vært strammet inn, kunne dette ført oss gjennom en usikker og hemmelighetsfull historie, som, slik den står skrevet, altfor tidlig mister futten, siden Huston er redd for å miste leseren underveis og gir oss inn med teskje. Nei, dette er – som den tsjekkiske forfatteren Joachym Topol kalte en type lettbeinte samtidsromaner – ikke mer enn nok til det han har døpt «en euroburger».