Bakmenn og skjult dagsorden

Vi er ikke ferdige med diskusjonene omkring overvåking og hemmelige tjenester. Når Bjørn Nilsen og Finn Sjue nå har lagt fram boka «Skjult dagsorden. Mediene og de hemmelige tjenester», er det et emne med krav på seriøs oppmerksomhet. Det gjelder ikke minst mediaserviliteten i mange sammenhenger de første decennier etter frigjøringen.

Jakten på de som hevdet prinsippene om det frie ord mot politisk overvåking og meningssortering, har så avgjort plass i bildet av Etterkrigs-Norge. Nettopp derfor hadde det vært ønskelig med en noe mer uavhengig og kritisk kildekontroll og faktagjengivelse enn hos de to. Den dramatiske utvikling innen informasjonsteknologien og det endrede politiske verdensbilde krever samtidig både analyse og nytenking.

De hemmelige tjenester - sivile som militære - har gjennom årene holdt oppsyn med presse og mediafolk og brukt dem i kontaktsammenheng, til dels også som målbærere av opplysninger og synspunkter man ønsket presentert. Forfatterne dokumenterer med mange eksempler hvorledes det har foreligget avhengighet og samarbeidskonstellasjoner - som både fra etisk og demokratisk synspunkt har vært uakseptable eller diskutable. Blant annet har det vakt oppmerksomhet at eks-statsråd Bjartmar Gjerde i sin tid som direktør i NRK ga en toppmann i nyhetstjenesten permisjon for å utføre oppdrag i utlandet for norsk sikkerhetstjeneste. Klarsignal ble gitt enda vedkommende søkers egen overordnede hadde satt foten ned. Generelt blir bildet av samarbeidsnettet mellom sosialdemokratisk styringsapparat og politisk overvåking ytterligere styrket og utvidet av slike hendinger, selv om personen det gjelder ikke er sosialdemokrat. Samarbeid mellom de to «hovedmotstandere» Arbeiderpartiet og Høyre synes ellers i overvåkingssammenheng mer å ha vært norm enn unntak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som mangeårig tilknyttet Dagbladet, en avis som forfatterne med rette gir attest for å ha holdt åpne spalter og rene linjer vis-à-vis sammenblanding av pressearbeid og statlig overvåkingsvirksomhet, er det nærliggende å hevde et konkret nordisk eksempel på hva man kunne oppleve. Høsten 1963 organiserte Pohjola Norden en «Norge-vecka» i Finland. Tolv år senere kunne direktør Veikko Karsma i den finske Norden-foreningen fortelle meg at han hadde vært oppsøkt av den norske ambassadør i Helsingfors før arrangementet startet. Ambassadøren hadde bedt foreningen skifte hovedtaler, noe Karsma, som forøvrig selv var aktiv sosialdemokrat, hadde avslått. Det hører med til historien at Dagbladet sommeren 1963 hadde et oppgjør med overvåkingssjef Asbjørn Bryhn om en kontroversiell sak. Selv om en politisk sjefredaktør må regne med overraskende angrep, gikk Karsmas opplysninger langt fra flere synsvinkler.

I kombinasjonen pressemann - politiker ble man også utsatt for litt av hvert fra andre hold, særlig fra østdiplomater. Forfatterne nevner at SF-politiker Finn Gustavsen en gang fikk en konvolutt med et pengebeløp fra Ivan Teterin ved Sovjets Oslo-ambassade. Gustavsen returnerte pengene. Samme Teterin viste også undertegnede en viss oppmerksomhet. Jeg ble bl.a. en gang invitert hjem til han til lunsj. Det viste seg at vi var alene. Han ønsket at jeg skulle skaffe han en ny, gradert, men ikke særlig sensitiv offentlig norsk utredning. Jeg svarte at jeg hadde ikke adgang til å levere ut publikasjonen, men at saken antakelig kunne ordnes om vi sammen oppsøkte formannen i Stortingets justiskomité. Teterins interesse for meg forsvant.

Blant skuffende innslag i boka til Nilsen og Sjue er måten de omtaler kontakter mellom to ledende tillitsmenn i Unge Venstre og personer i DDRs ambassade. I forbindelse med behandlingen av pressemannen Olav Maalands samarbeid med de hemmelige norske tjenester, blir undertegnede trukket fram for å ha samtalt med Maaland og angivelig skaffet han opplysninger i saken. Det er riktig at det sirkulerte en fortegnelse i politiske kretser om møter mellom to tillitsmenn og navngitte østtyske diplomater. Jeg fikk første gang se den av en person i det politiske miljø, som verken hørte til i Venstre eller i mediaarbeid. Jeg husker også at Venstres fanebærer og gruppefører, Bent Røiseland, fortalte meg på tomannshånd at han var oppsøkt på sitt formannskontor i Stortingets utenrikskomité av en mann som hadde gitt tilsvarende opplysninger. At Maaland under samtaler med meg har vært inne på det samme, er sikkert riktig. Han gikk jo så hardt ut offentlig at pressen til og med antydet at det kunne bli injuriesak.

For min del bidro jeg selvsagt ikke på noen måte til innholdet i disse listene. Det er ellers påfallende når Unge Venstre-tillitsvalgte blir trukket inn at forfatterne unnlater å nevne den nestformannen som litt senere var framme i pressen for først å ha tatt imot en pengesum fra sovjetrussiske hemmelige tjenester, men fikk kalde føtter, gikk til norsk overvåking og kom fra det hele med en tid som en slags dobbeltagent. Helt ukjent for forfatterne er det vel heller ikke at en tidligere aktiv senterungdom fikk en lengre fengselsstraff etter å ha gitt ut hemmelige opplysninger fra den norske ambassaden i Moskva. Også den saken var bredt omtalt i norsk presse. Siden eksemplene både faktisk og i sine perspektiver utvider de problemområdene forfatterne sies å dekke, virker utelatelsene påfallende. Det styrker heller ikke pålitelighetsinntrykket på detaljplan når man omtaler tidligere generalsekretær i Bondepartiet, mangeårig sentralstyremedlem, stortingsrepresentant i tre fireårsperioder og møtende varamann i en fjerde for B/Sp som «venstremannen Hovdhaugen». For forfatter Nilsen er det kanskje også ukjent at Hovdhaugen var medlem av Kringkastingsrådet i 16 år og medlem av NRKs programråd i ti år?

Man merker seg ellers at forfatterne har svært få relevante opplysninger fra andre nordiske land. For to- tre år siden ga f.eks. to danske pressefolk fra Politikens Hus i København ut en bok med meget avslørende opplysninger om det østtyske STASIs utnyttelse av godtroende politikere og pressefolk. Den ene av forfatterne var endog utvist fra DDR for kritisk journalistikk. Den danske boka forteller bl.a. om STASI-infiltrasjon i artikkeltjeneste som ikke bare nådde dansk presse, men også Vårt Land i Oslo og Hufvudstadsbladet i Helsingfors.

Selv om Bjørn Nilsen og Finn Sjue reiser grunnleggende problemstillinger og trekker fram atskillig nytt stoff i tillegg til tidligere kjent materiale, viser slike svakheter som nevnt ovenfor at framstillingen må leses med kritisk oppmerksomhet. En del intervjuer er meget gode og interessante. Uttalelsene fra Herbjørn Sørebø i NRK kan nevnes blant de beste og mest avveide. Han peker bl.a. på det klimaskifte han merket i forhold til åpenhet vis-à-vis presse og media etter at Borten-regjeringen tok over i 1965. Per Bortens kritiske holdning til politisk og annen overvåking er kanskje det sterkeste element i hans politiske ettermæle. Som ansvarlig statsråd for det eneste departement som avga positiv høringsuttalelse om den viktige loven om offentlighet i norsk forvaltning, vil jeg hevde at uten statsministerens helhjertede støtte ville denne grunnleggende reformen neppe sett dagens lys med virkning fra 1970.

Når kan vi forresten vente at det kommer forfattere på banen som kan legge fram mer omfattende materiale om norske mediafolk i fremmede etterretningstjenesters garn?