SKRIVER GODT: Mikael Godø krim-debuterer med en dialogdrevet thriller. Men den er ikke spennende nok. Foto: ASCHEHOUG
SKRIVER GODT: Mikael Godø krim-debuterer med en dialogdrevet thriller. Men den er ikke spennende nok. Foto: ASCHEHOUGVis mer

Baksideteksten er mer spennende enn boka

Forbausende lite pirrende følelser.

||| ANMELDELSE: Den suspekte milliardæren Finn Grua skal portrettintervjues av økonomijournalisten Bendik Eckeberg, som gjør sitt beste for å grave fram dritt om fyren.

Men samtidig er det mer enn én gruppering som planlegger et ran mot et av Grues etablissementer.

Mislykket gründer
Tittelen «Skitne penger» antyder vel at ikke alt er som det skal være med finansene til milliardæren, og det har den mislykte gründeren Kenneth Staverud, som føler seg lurt av Grua i et strutsefarmprosjekt, tenkt å utnytte. Han skal slå til mot et av utestedene til rikingen, hvor det til enhver tid finnes store penger av den sorten som må vaskes hvite.

Baksideteksten er mer spennende enn boka

Med seg på laget har han Marianne Eng, en jurist som fikk sparken fra Grues imperium etter at hun ikke lot seg plukke på av en av toppsjefene der. Og til slutt ramler Bendik, som er en gammel skolekompis av Kenneth, opp i det hele når han tilfeldigvis blir forført av Marianne. Men det er også en annen gjeng som har tenkt å slå til mot samme utested, den består til overmål av eks-soldater, og det gir Kenneth en lys idé om det perfekte kupp.

Innpakket
Alt dette virker vel og bra på papiret som et utgangspunkt for en kriminalroman, men selve historien tar aldri av. Godø gir aldri leseren sjansen til å leve seg inn i handlingen. Han pakker plottet inn i tykke lag av ord, og serverer lange dialoger som bruker uendelig lang tid til å nå fram til kjernen i problemet.

At Godø egentlig skriver fin prosa gjør det bare enda mer uforståelig hvorfor han har tvunget seg selv inn i en så begrensende og regeldefinert sjanger som krim.

Hvis meningen var å skrive en annerledes krim — «en kriminalroman for de som ikke liker kriminalromaner» som det heter på fint — så har han ikke lykkes med det, for selv om dette utmerket godt kan kalles «en roman om en forbrytelse», får man forbausende lite pirrende følelser av spenning under lesingen.

Det beste med boka er ikke uventet beskrivelsene fra miljøet i den fiktive avisa DG, og økonomiredaktør Brekk er da også den mest livaktige og troverdige personen «Skitne penger» har å by på.