VÆRFAST: Uvær førte til at flere tusen passasjerer ble sittende fast på Domodedovo-flyplassen i Moskva 28. desember. Som i norsk innvandringspolitikk, er flyplassenes løsninger kortsiktige og fragmenterte, skriver kronikkforfatteren. Foto: SCANPIX
VÆRFAST: Uvær førte til at flere tusen passasjerer ble sittende fast på Domodedovo-flyplassen i Moskva 28. desember. Som i norsk innvandringspolitikk, er flyplassenes løsninger kortsiktige og fragmenterte, skriver kronikkforfatteren. Foto: SCANPIXVis mer

Bakstreversk og dekadent

Millioner vil migrere det neste tiåret, men vi møter utfordringene med kortsiktige løsninger.

I DISSE juletider har det vært mye oppmerksomhet rettet mot de stakkars reisende på flyplasser rundt om i Europa. Været har vist sitt sanne ansikt og ti tusener av mennesker sitter fast. Situasjonen er håpløs, og det er ikke mye en stakkar kan gjøre bortsett fra å reise tilbake til utgangspunktet eller tålmodig vente på bedre tider. For noen er situasjonen enda mer prekær ettersom de ikke har visum til å forlate flyplassene og sitter dermed fast i limbo.

Felles for alle i denne situasjonen er at værguden bestemmer. Den vanlige kontrollen vi har over vår tilværelse er tatt ifra oss. Det er naturlig å spørre seg om hvorfor ikke flyplassene var bedre forberedt på at dette kunne skje. Vinteren kommer hvert år og vi vet hva som trengs for å avise flyene og skufle vekk snøen. Men som i norsk innvandringspolitikk, er flyplassenes løsninger på sine utfordringer kortsiktige og fragmenterte.

IFØLGE International Organization of Migration fantes det 214 millioner migranter i verden i 2010, og de aller fleste migrerer ikke til Nord-Europa, bare så det er sagt. Dette tallet øker med 2.9 prosent årlig og beregninger anslår at fram mot 2050 vil over 405 millioner mennesker bo i et annet land enn det de var født i. Det er ikke snakk om mennesker som skal på juleferie, men folk som migrerer for å finne arbeid, samles med sine familier, for å finne sikkerhet, flykte fra krig eller simpelthen forsøker å få et bedre liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en naturlig utvikling at mennesker fra land som har lite ressurser og mange innbyggere migrerer til land som har lite folkevekst og mye ressurser. I dag mer enn noen gang før er det enklere å migrere over lange distanser, og økt globalisering og tilgang til informasjon gjør at mennesker som lever under vanskelige kår faktisk ser de ulikhetene i levestandard som finnes i verden.

Folk er villige til å risikere liv og helse for å reise til land som overhodet ikke vil vite av dem. Dette ble ekstra tydelig før jul, da vi så direkteoverføring av båtflyktninger som druknet foran redningspersonalet utenfor Christmas Island.

SELV OM migrasjon er vår tids største utfordring, har de fleste land en svak migrasjonspolitikk som i hovedsak dreier seg om å slippe inn færrest mulig innvandrere. Man tar imot den flyktningkvoten man absolutt må, og alle andre møter en vegg av byråkrati med den hensikt å luke ut flest mulig mennesker. I den nye utlendingsloven av 2010 er et av hovedformålene at «Loven skal gi grunnlag for vern for utlendinger som har krav på beskyttelse etter alminnelig folkerett eller internasjonale avtaler som Norge er bundet av».

Vi styres av internasjonale forpliktelser framfor menneskelige hensyn. Norge er ikke alene her, de fleste land vi liker å sammenlikne oss med fører en like bakstreversk og dekadent politikk. Avisoppslag om emnet handler ofte om hvordan Norge skal forsøke å begrense innvandring og returnere mennesker som ikke hører hjemme her.

Våre strenge regler og vanskelige prosedyrer har ført til at menneskesmugling er en lukrativ forretning for organiserte kriminelle. En annen side av saken er at antall papirløse migranter bare øker. Dette er ikke bare mennesker som har søkt asyl og ikke får opphold. En voksende andel migranter søker aldri asyl, men er brakt hit for å jobbe for oss, og deres tjenester kjøper vi gjerne.

DET ER IKKE lenger interessant å lese at Storberget vil sende folk ut av landet raskere eller at snille nordmenn skal bygge skoler til afghanske jenter i hjemlandet. Igjen er det snakk om kortvarige løsninger som er skapt for å få folkeopinionen med seg i noen få uker.

Det virker som om folk tror at nordmenn eller Norge må beskyttes, men dette er basert på en holdning om at innvandrere er en fare for vårt land. Sannheten er at den faren er selvskapt, og holdninger kan endres. Vi skiller mellom innvandrings- og asylpolitikk som hører Justisdepartementet til og integrasjonsarbeid som plasseres under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Som nyankommet asylsøker til Norge blir man møtt med mistenksomhet av politiet, og sakte, men sikkert blir det tydelig at man er til bryderi. Selv om man skulle få opphold ved et seinere tidspunkt, vil måten man ble tatt imot prege ens holdning til i hvor stor grad man vil la seg integreres i sitt nye land.

Å SKAFFE penger og papirer til å migrere er en vanskelig og risikofylt prosess for mange. Det er ofte de med størst ressurser som klarer å komme helt til Norge og det er trist å være vitne til hvordan disse ressursene blir neglisjert. Mennesker blir tvunget til passivitet på asylmottak, mens vi jobber iherdig med å motbevise at de «har rett» til opphold.

Norge er et stort land med lite mennesker. Vi har mye ressurser og trenger arbeidskraft. Vi har plass til mennesker som trenger det, men er redd for at stor innvandring vil ødelegge det livet vi er vant til. Blant annet er det frykt for at velferdssystemet skal overbelastes.

Men hvordan det går med vår velferd er det vi selv som bestemmer. Det viser seg at det norske folk ikke har noen nevneverdige problemer med å la enten lovlige eller ulovlige innvandrere arbeide svart for å spare en del kroner. Og dette er selvsagt kroner som ville gått til det samme velferdssystemet vi er opptatt av å beskytte.

HVA HVIS VI, i motsetning til flyplassene i Sentral-Europa, faktisk forberedte oss på det som kommer. Vi kan velge en annen politiske strategi som ikke er styrt av frykt og gå fram som en foregangsnasjon? Vi kan begynne det neste tiåret med å tenke kreativt og åpne døra for det uunngåelige. La oss som nasjon bestemme oss for å ta imot mennesker på en human måte.

Vi bruker enorme menneskelige og økonomiske ressurser på å håndtere menneskesmugling, avdekke asylsøkeres bakgrunn, og oppbevare voksne og barn bak lås og slå i en destruktiv tilværelse i mottak. Hva om vi omfordeler ressursene og heller forbereder oss på et moderne samfunn, der innvandrere sees på som en ressurs?

MIGRASJON er økende og vi har nå mulighet til å rive ned gjerdene og heller skape en plass til disse menneskene som har like menneskerettigheter som oss, selv om de ikke er født i norge.no. Venter vi for lenge kan det tenkes vi ikke lenger vil være i en posisjon der vi faktisk kan bestemme hvordan framtida skal se ut.